Tale av Arne Øystein Rambekk 28.03.24: «Skjærtorsdag»

Talen løfter fram den røde tråden i frelseshistorien: Påskefortellingen er ikke tilfeldig. Fra Jesaja 53 og Salme 22 til Jesu egne forutsigelser i Lukas ser vi en Gud som har talt på forhånd. I Getsemane møter vi ikke en maktesløs Jesus, men en som frivillig overgir seg. Han reiser seg styrket og går imot dem som kommer for å gripe ham. Når soldatene faller til jorden, når øret leges, når han svarer ypperstepresten med «Jeg er», blir det klart: Han tas ikke. Han gir seg. Han er både offeret og ypperstepresten. Han er kongen som bekjenner sitt rike midt i forhøret. Vandringene mellom Annas, Kaifas, Pilatus og Herodes gjør korsveien til en offentlig domssak for hele verden. Pilatus finner ingen skyld, men gir etter. Folket velger Barabbas. Og evangeliet står der i all sin klarhet: Den uskyldige tar den skyldiges plass. Jesus fra Nasaret dømmes for den han er, Guds Sønn og konge, og går i vårt sted. Dette er ikke bare historie. Det er frelse. Han står fast i sin bekjennelse, slik at vi kan stå frie. Han tar vår plass, slik at vi kan få hans. Og derfor ender alt i tilbedelse. For han er den han sa at han var.   Bibelvers: · Jesaja 53 · Salme 22 · Salme 23 · Salme 24 · Lukas 18,31–33 · Lukas 22,39–46 · Johannes 18,4–6 · Johannes 18,10–11 · Johannes 18,19–23 · Matteus 26,63–64 · 2. Mosebok 3,14 · Hebreerbrevet 7,17 · Johannes 18,33–37 · 1. Timoteusbrev 6,13 · Romerbrevet 10,9 · Johannes 19,1–3 · Matteus 27,21–22 · 1. Petersbrev 3,18 · Galaterbrevet 3,13 · Johannes 3,14