Heim Explorer: Navigatørens dagbok

Jeg trodde seilturen nordover fra Haugesund til Trondheim i sommer – prosjektet Hame Explorer – skulle være endestasjonen, der alt kulminerte. Nå har jeg innsett at seilasen kun var en liten, men likevel viktig del av noe mye større. Nå starter jobben med å sy alt sammen. Dette er fortsettelsen som egentlig går tilbake til begynnelsen. Uten sammenligning forøvrig, kan du si at Heim Explorer prosjektet var min versjon av Star Wars-sagaen, der vi først ble kjent med filetene Et nytt håp, Imperiet slår tilbake og Jediridderen vender tilbake. Deretter fulgte Episode I – The Phantom Menace (Den skjulte trussel), Episode II – Attack of the Clones (Klonene angriper) og Episode III – Revenge of the Sith (Sithene tar hevn). Og dette er min ide: Jeg skal lage Episode 1, 2 og 3. Altså en slags prequel som forteller om historien bak, hvis du skjønner. Og spør du meg vil den delen av hisotiren bli minst like spennende som seillsen jeg gjennomførte langs kysten nordover fra Haugesund til Trondheim i sommer. Følg med på fortsettelsen! Du kan også se endringer på nettsiden Home Explorer / kairulsen.com.

Hvor bra kan et kamera egentlig bli? Vi har nådd et punkt der hver nye lansering lover mer lys, mer dynamikk, mer alt – men forskjellen på et «fantastisk» og et «enda litt mer fantastisk» bilde blir stadig vanskeligere å se. Så når innholdsskaping handler mer om verktøyet enn om selve innholdet, er det kanskje på tide å sette en fot i bakken. https://www.heimexplorer.com/blogg-2025

Etter å ha stirret kaoset på redigeringspulten mer eller mindre siden slutten av august, er det jaggu på tide å ta grep. Fem ukers video opptak fra seilasen mellom Haugesund og Trondheim skal kondenseres ned til en håndfull YouTube videoer. Problemet er at jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Før jeg kan dykke ned i alt videomaterialet, er det én ting jeg må overvinne: dørstokkmila til skrivebordet. Angrip! https://www.heimexplorer.com/monopodden/blog/hvorfor-kan-jeg-ikke-bare-starte

Bare det å ta på meg treningsklærne føltes som en kamp. Men da jeg omsider satt hadde klart å lirke føttene ned i joggeskoene, føltes det som om halvparten av jobben allerede var gjort. Den første og kanskje viktigste hindringen var overvunnet og jeg gledet meg faktisk til å bruke kroppen igjen, kjenne at jeg ennå hadde muskler og at – jo, så lenge det er puls er det håp. https://www.heimexplorer.com/monopodden/sa-lenge-det-er-puls-er-det-haap

Jeg sitter ferdig dusjet, akkurat passe mett på havregrøt og med kaffekoppen innen rekkevidde. Klokken er 06:15, og kroppen er klar. Men i hodet hersker det fullstendig kaos og anarki. Det er ikke mangelen på veivalg som stopper meg. Det er overfloden av dem.