#44 - Barnet jeg ikke kan glemme

Denne uken har vi vært på åpningen av Bergen Pride, sett forestillingen Homofil/Homofob på DNS og møtt Trond og Øystein, som har fortalt om sin nye serie. Det ble mange inntrykk, mange samtaler – og etter hvert også noen sterke følelser.Vi snakket om folk som synes Pride er unødvendig. Om dem som synes parader er kjedelige. Om dem som ikke forstår hvorfor regnbueflagg i skolen betyr noe.Men så skjedde det noe, plutselig begynte Sander å gråte. Ikke fordi han ble fornærmet, ikke fordi han ikke tåler uenighet, men fordi han husket.Han husket barnet han var. Den lille gutten som lærte seg å passe på hvert eneste ord. Som analyserte stemmen sin, bevegelsene sine, blikket sitt. Som forstod at det fantes sider ved ham selv som ikke var trygge på å vise fram. Han husket ensomheten, følelsen av å være omgitt av mennesker, men likevel helt alene.For når folk spør hvorfor Pride fortsatt er nødvendig, er det lett å tenke på voksne mennesker med glitter, flagg og musikk.Sander tenker på barnet som ligger våken om natten, barnet som håper at ingen skal oppdage hvem han er, barnet som tror det er den eneste i verden, barnet som lærte om sin seksualitet gjennom porno.Det er barnet han ikke kan glemme, og Sander klarer ikke å tenke på hvor mange som enda har det sånn.Kanskje er det derfor denne kampen fortsatt finnes.For samtidig som vi spiller inn denne episoden, ser vi en verden som endrer seg. Rettigheter utfordres. Hatet blir høyere. Mennesker som trodde de var trygge, kjenner plutselig på frykt igjen.Trond setter ord på noe mange kjenner på akkurat nå, en uro for hvor raskt ting kan gå bakover. Og en påminnelse om at ingenting av det vi har fått, er garantert å vare.Dette ble sesongens nest siste episode, kanskje også en av de viktigste. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.