9. Oh, Gabriel

Jeg har begynt å lese igjen. Jeg har begynt å skrive. Lesingen og skrivingen er uadskillelige, som to elskende i den første, altoppslukende tiden der man aldri får nok av den andre, der man glemmer hvem man er. Det gjelder å holde forholdet ved like, intensiteten og interessen må voktes med omhu, ellers stilner stemmen i meg, bøkene blir igjen en lukket verden, og kjærlighetspakten falmer. Litteraturen er en døråpner, og innenfor døren finner jeg min egen sannhet. Sannheten om meg. Jeg har flyttet. Jeg forsøker å gjenreise meg selv, finne tilbake til den jeg var før alt dette, finne fram til den jeg er nå, og for å få til alt det innebærer, må jeg være så nær meg selv jeg kan klare. Altså alene. Jeg har leid meg en ettroms på Enerhaugen, den er ikke stor, men den er alt jeg trenger: mitt eget sted. Jeg har mindre kontakt med omverdenen, litt med Elisabeth, nesten ingen med Peggy, jeg må gjøre dette på egenhånd.