Å forandre seg

Velkommen til en ny episode om endringsprosesser – og hvorfor det ofte er så vanskelig å få til varige forandringer i eget liv, enten det handler om psykisk helse, livsstil, kosthold eller relasjoner. I dag skal vi utforske hva som egentlig skjer når vi prøver å endre oss, hvorfor vi ofte møter motstand, og hvordan ulike psykologiske perspektiver kan hjelpe oss å forstå – og kanskje overvinne – de hindringene vi møter. Sammen med Andreas fra Tunsberg Medisinske Skole, som jobber mye med endring av kosthold og livsstil, tar vi et dypdykk i både det praktiske og det psykologiske rundt endring. Målet er å gi deg innsikt, refleksjon og kanskje noen nye verktøy du kan bruke i din egen hverdag. Takk for at du lytter – og velkommen inn i samtalen. Når vi snakker om endring i psykologien, favner vi et bredt spekter av teorier og tilnærminger. På den ene siden har vi atferdspsykologien, som ser på endring som et resultat av læring – altså at vi endrer atferd gjennom forsterkning og straff, og at konsekvensene av våre handlinger former oss. Her handler det mye om å endre miljøet rundt oss, eller måten vi responderer på det, for å fremme nye, ønskede atferdsmønstre. Dette kan være alt fra å gjøre det lettere å trene ved å sette sykkelen midt i stua, til å gjøre det vanskeligere å falle for fristelser – som å trekke ut kontakten til TV-en for å unngå Netflix-maraton. Slike teknikker er konkrete, observerbare og ofte ganske effektive. Men – og dette er viktig – det er ikke alltid nok. Mange av oss har opplevd å ville endre oss, kanskje til og med veldig sterkt, men likevel ikke fått det til. Det er ikke nødvendigvis viljen det står på, men det finnes barrierer og blokkeringer som holder oss fast i gamle mønstre, selv når vi vet at de ikke er bra for oss. Her kommer de psykodynamiske perspektivene inn – de som ser på hvordan ubevisste konflikter, traumer og indre motsetninger kan skape en kraftfull motstand mot endring. Disse ubevisste kreftene kan holde oss fast i dysfunksjonelle mønstre, selv om vi rasjonelt sett ønsker noe annet. Så hvordan oversetter vi denne forståelsen til praksis? Atferdsterapi gir oss verktøy som gradvis eksponering og systematisk desensitivisering – altså å møte frykt eller uvaner trinn for trinn, og gjøre det lettere å velge det vi ønsker mer av, og vanskeligere å falle tilbake til det gamle. Men når dette ikke fungerer, kan det være fordi det ligger noe dypere til grunn – noe som må utforskes og bearbeides på et annet nivå. Psykoanalytisk terapi, for eksempel, handler om å utforske og bearbeide de ubevisste konfliktene. Gjennom en trygg terapeutisk relasjon får man mulighet til å undersøke sitt indre liv, oppdage kilder til stagnasjon og forstå mer av hvordan psyken fungerer. Det handler om å bore ned i seg selv, og bruke denne innsikten til å skape varig endring. Samtidig har atferdspsykologien utviklet seg, og i dag har vi kognitiv atferdsterapi – en tilnærming som anerkjenner betydningen av både tanker og følelser, og hvordan disse påvirker atferden vår. Ved å endre dysfunksjonelle tanker kan vi fremme positiv endring, og mange psykologer mener at en integrering av kognitive og dybdepsykologiske perspektiver gir en mer helhetlig tilnærming. Så hvor står vi egentlig når det gjelder endringsprosesser? Jeg tror det sier noe om kompleksiteten i det å være menneske. Det er sjelden et enten-eller, men heller et både-og. Atferdspsykologiske tilnærminger gir oss kraftfulle verktøy for å forstå og endre konkrete atferdsmønstre. Psykodynamiske teorier gir oss innsikt i de dypere, ofte skjulte kreftene som driver eller hemmer endring. Sammen gir disse perspektivene et mer nyansert bilde av menneskelig vekst – et bilde som anerkjenner både det synlige og det usynlige, det bevisste og det ubevisste i prosessen med å forandre livet vårt. I samtalen med Andreas fra Tunsberg Medisinske Skole, som jobber mye med endring av kosthold, livsstil og trening, blir dette veldig tydelig. Han forteller om hvordan de på skolen har innført helsecoaching som et eget fag, nettopp fordi de så at fagkunnskap alene ikke var nok til å skape varige endringer hos folk. Kommunikasjonsferdigheter, forståelse av vekstprosesser og evnen til å møte motstand på en konstruktiv måte er helt sentralt – både for terapeuter og for dem som ønsker å endre seg selv. Vi snakker også om hvordan man lærer best – og her er det mye å hente fra både studieteknikk og terapi. Det å lese, skrive, formidle og diskutere ideer gjør at man får et eierskap til kunnskapen. Jo flere perspektiver man kjenner til, jo lettere er det å lage synteser og se helheten. Jeg har alltid vært opptatt av å omgi meg med folk som tenker annerledes enn meg selv – leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, familieterapeuter – fordi de gir meg et annet blikk på mennesket. Det å jobbe i tverrfaglige team gir en bredere forståelse av hva som skal til for å skape endring. Et sentralt begrep her er mentalisering – evnen til å se seg selv utenfra, og andre mennesker innenfra. Det handler om å forstå egne tanker og følelser, men også å kunne sette seg inn i andres perspektiv. I gruppeterapi blir dette ekstra tydelig, fordi man får tilbakemeldinger fra flere, og kan se seg selv gjennom andres øyne. Samtidig må man være klar over at alt vi tenker og føler er filtrert gjennom våre egne erfaringer og nevroser – det finnes ingen objektiv sannhet om oss selv eller andre. Men jo mer vi tør å undersøke våre egne fortolkninger, jo mer fleksible og åpne kan vi bli – både i møte med oss selv og andre. Når vi så kommer inn på hvorfor det er så vanskelig å få til varige endringer, selv når vi vet at det er nødvendig, blir det tydelig at det ikke bare handler om kunnskap eller vilje. Vi lever i en tid hvor vi hele tiden blir fristet av umiddelbare belønninger – små dopaminrush fra sosiale medier, mobiltelefoner og andre distraksjoner. Hjernen vår er programmert for å søke det som gir rask tilfredsstillelse, og det gjør det vanskelig å holde fokus på de langsiktige målene. Dette kalles ofte horisontproblemet – at små justeringer i dag kan gi store utslag på sikt, men fordi gevinsten ligger langt frem i tid, mister vi motivasjonen underveis. Samtidig finnes det en paradoksal innsikt fra psykoterapien: Jo mer vi fokuserer på å endre oss, jo vanskeligere kan det faktisk bli. Hvis vi hele tiden tenker at vi må endre oss fordi vi ikke er gode nok, skaper vi en indre motstand som holder oss fast i gamle mønstre. Det å akseptere seg selv, være raus med seg selv og ikke hele tiden prøve å forandre alt, kan faktisk være en forutsetning for endring. Det handler om å observere seg selv uten å dømme, å være nysgjerrig på egne følelser og reaksjoner, og å tørre å møte også de mørke sidene av seg selv. Her kommer vi inn på ideen om å integrere både det gode og det onde i oss – å akseptere at vi har både en hvit og en sort ulv, for å bruke et kjent bilde. Hvis vi bare prøver å mate den hvite ulven og fortrenge den sorte, vil den sorte ulven ligge på lur og angripe oss når vi minst venter det. Psykoterapi handler ofte om å integrere disse sidene, bli et helere menneske, og å møte seg selv med aksept – ikke bare overfor andre, men også overfor seg selv. Mange av oss er flinke til å være rause med venner som driter seg ut, men dømmer oss selv knallhardt for de samme feilene. Dette leder oss til spørsmålet om hva som egentlig skaper bærekraftig endring. Er det atferdspsykologiske teknikker, eller er det en eksistensiell aksept av seg selv? Sannsynligvis begge deler. Det å gjøre det ubevisste bevisst, å tørre å se på egne mørke sider, gir oss en mulighet til å bruke denne innsikten i neste avgjørelse – uten nødvendigvis å ha en eksplisitt plan om å endre alt. Samtidig kan det være nyttig å bruke atferdspsykologiske prinsipper for å redusere friksjon rundt det vi ønsker å gjøre mer av, og øke friksjon rundt det vi vil gjøre mindre av. Et annet viktig tema er viljestyrke. Forskning viser at viljestyrke er en begrenset ressurs – litt som penger på en k...