Å vise medfølelse mot andre

Det finnes overflod av litteratur på hvordan vi kan vokse til å være en medfølende person. Dette er sett på som en av de viktigste kvalitetene for å bli spirituell. Ut ifra Vedantas perspektiv har vi en holdning om at alle mennesker har denne kvaliteten i seg, men at denne ofte blir liggende latent uten å bli tatt i bruk. Det handler ikke dypest sett om å jobbe for å bli en medfølende person, men heller å fjerne våre forvirringer og frigjøre oss selv fra hemninger som hindrer oss fra å handle medfølende.   Alle mennesker er gitt kapasiteten til å legge merke til andres smerte og å gi en hjelpende hånd for å lindre smerte. Hvis denne egenskapen til å vise medfølelse er iboende i mennesker, da dukker spørsmålet opp om hvorfor ikke alle viser medfølelse i deres oppførsel mot andre. Det er to grunner til det. Det ene er at hvis vi har gått gjennom en del smerte i vår barndom, begynner vi å utvikle en sadistisk innstilling der vi finner nytelse i andres lidelser.   De fleste tilhører den andre kategorien hvor de ikke handler på empatien som de naturlig føler. Et eller annet sted i prosessen med å forvandle empatifølelsen til en medfølende handling, blokkerer de følelsesflyten gjennom falske bortforklaringer. For eksempel kan noen komme til oss for økonomisk hjelp og istedenfor å lytte fullt ut til grunnene for hvorfor de ønsker hjelp, starter vi å tenke på hvordan vi skal avslå å hjelpe. Vi begynner umiddelbart å finne opp grunner til at vi ikke kan hjelpe. Vi kan tenke at hvis jeg hjelper denne personen, må jeg også hjelpe andre. Vi sier kanskje til oss selv «det er så mange mennesker i verden som trenger økonomisk støtte. Jeg kan ikke hjelpe alle. Derfor er det bedre å ikke hjelpe noen.» Dette resonnementet er ikke sunt siden det fjerner vår naturlige tendens til å være snill og omtenksom mot andre.   Den passende måten å tenke på er selvfølgelig at jeg ikke kan hjelpe alle, men denne personen er foran meg nå. Jeg må vurdere denne situasjonen med referanse til deres verdighet og at jeg kan ta en avgjørelse. Det er ingen regel som sier at fordi vi bidrar med hjelp ved én anledning, må vi alltid gjøre det. En må vurdere hver hendelse på beste mulig måte. Noen ganger er vi ikke i stand til å gjøre noe for den andre personen. Selv om det kanskje blir det endelige resultatet, burde vår innledende holdning være: «Hva kan jeg gjøre?» Heller enn å fra første stund fokusere på hvordan man kan si nei på en høflig måte. Det er intensjonen som teller og ikke resultatet. Å alltid gi noe trenger ikke å involvere penger, det kan eksempelvis være å ha tid til å lytte og være der når personen er i en vanskelig situasjon.  Hvert menneskehjerte er fullt av empatifølelser. Dette er Det Totale Sinnets utforming. Nøkkelen til å bli medfølende på en uanstrengt måte ligger i å frigjøre oss selv fra rigiditet (firkanthet eller stivbenthet) som er programmert i oss og som hindrer oss i å handle spontant på den universelle empatifølelsen. Gita beskriver personene som klarer dette som lykkelige mennesker, engasjert til det beste for alle vesener.  Handlinger av medfølelse blir uanstrengte og spontane for en utviklet person. Vår muntre tilstedeværelse, et smil og et godt ord kan berøre hjertet til andre og kan bli en velsignelse for mange. Vi kan bli medfølende ved å begynne å handle medfølende selv om det ikke svarer til hvordan vi føler oss der og da. Å vise medfølelse betyr at vi gir tid til å lytte til personen med oppmerksomhet i det øyeblikket eller senere i framtiden. Mange mennesker er så sulteforet på oppmerksomhet at noen få minutter med kvalitetstid vi kan tilbringe med dem, kan utgjøre en stor forskjell. Kjøp av boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok