De motstandsdyktige

Velkommen til en ny episode om resiliens, motstandsdyktighet og hvordan vi mennesker håndterer smerte, både fysisk og psykisk. Jeg er Sondre, og i dag skal vi utforske hvordan holdningene våre, tankene våre og måten vi forholder oss til livets utfordringer på, faktisk kan påvirke både kroppen vår og vår mentale helse. Dette er et tema som berører oss alle, for alle vil vi før eller siden møte motgang, enten det handler om tap, stress, sykdom eller andre vanskelige livssituasjoner. I denne episoden skal vi se nærmere på hva som gjør at noen mennesker klarer å stå oppreist gjennom stormene, mens andre kanskje blir liggende nede. Og vi skal se på hvordan vi kan bruke både psykologiske verktøy og våre egne erfaringer til å bygge opp en større motstandskraft i møte med livets uunngåelige smerte. La oss begynne med noe så konkret som kroniske ryggsmerter. De fleste av oss har kjent på vondt i ryggen en eller annen gang, og for de fleste går det heldigvis over. Men for noen blir smerten værende, selv etter at kroppen egentlig har leget seg. Hvorfor er det slik? En artikkel på forskning.no fanget oppmerksomheten min, fordi den beskrev et forsøk hvor kognitiv terapi faktisk hjalp folk med kroniske ryggsmerter til å bli helt eller nesten smertefrie. Det interessante her er at behandlingen ikke handlet om å fikse en fysisk skade, men om å jobbe med tankene og følelsene rundt smerten. Deltakerne fikk hjelp til å revurdere hvordan de oppfattet smerten, til å håndtere frykt og vanskelige følelser, og til å fremme mer positive følelser og medfølelse for seg selv. Resultatet var at en betydelig andel av dem opplevde stor bedring, og effekten varte også etter ett år. Dette utfordrer det tradisjonelle skillet mellom kropp og sinn. Vi har lenge hatt en tendens til å tenke at kroppen er én ting og tankene noe annet, men forskning viser gang på gang at de to henger tett sammen. Når vi forventer smerte, kan hjernen faktisk produsere en smerterespons selv om det ikke lenger er noen fysisk skade. Det er som om vi går opp en sti i hjernen hver gang vi tenker på eller kjenner etter smerten, og jo oftere vi gjør det, jo dypere blir denne stien. Til slutt kan smerten bli en del av oss, selv om den opprinnelige årsaken er borte. I forsøket jeg nevnte, brukte forskerne en metode kalt pain process therapy, en egen form for terapi rettet mot smerte. De la også deltakerne i hjerneskanner og så at aktiviteten i de områdene av hjernen som er forbundet med smerte, faktisk ble dempet etter terapien. Dette gir oss et bilde av hvor sterkt tankene våre kan påvirke kroppen, og hvor viktig det er å jobbe med både det mentale og det fysiske når vi skal håndtere kroniske smerter. Men det er ikke bare smerteopplevelsen som påvirkes av tankene våre. Hukommelsen vår fungerer på lignende vis. Hver gang vi husker noe fra fortiden, rekonstruerer vi minnet, og det kan endre karakter avhengig av hvordan vi tenker på det. Hvis vi stadig forteller oss selv at en hendelse var traumatisk, kan det forsterke de negative følelsene knyttet til minnet. Men hvis vi klarer å koble det negative til noe positivt, kan vi faktisk dempe den negative effekten. Dette er ikke bare en psykologisk teori, men noe som er vist i forskning på både mennesker og dyr. Et eksempel fra dyreforskning: Mus som ble utsatt for negative opplevelser, kunne få de negative minnene dempet ved å koble dem til positive opplevelser. Dette er en form for rekonstruktiv hukommelse, hvor vi faktisk kan påvirke hvordan fortiden vår oppleves i nåtiden. Overført til terapi, handler det om å fortelle historien om vårt eget liv på en måte som gjør det lettere å leve med, og som gir oss styrke til å møte fremtidige utfordringer. Her kommer vi inn på begrepet resiliens. Hva er det som gjør at noen mennesker klarer å reise seg etter store tap eller traumer, mens andre blir sittende fast i smerten? Forskning på resiliens, særlig blant krigsveteraner, viser at det handler om en kombinasjon av individuelle trekk og ytre ressurser. Optimisme, god selvfølelse, sosiale evner og evnen til å finne mening i det man opplever, er sentrale faktorer. Men også miljøet rundt oss, støtte fra familie og venner, og muligheten til å engasjere seg i meningsfulle aktiviteter, spiller en viktig rolle. Et viktig poeng er at det ikke handler om å komme tilbake til slik ting var før, men om å komme gjennom det vanskelige og kanskje til og med vokse på det. Mange av de som har klart seg best etter store traumer, har funnet en måte å bruke erfaringene sine på til å hjelpe andre eller til å skape noe nytt. Det kan være å engasjere seg i frivillig arbeid, undervise, eller rett og slett finne nye utfordringer som gir livet mening. Dette bringer oss tilbake til ansvaret vi har for vårt eget liv. Det er lett å falle i fellen hvor vi enten tar all skyld på oss selv, eller legger all skyld utenfor oss selv og blir et offer for omstendighetene. Ingen av delene er særlig fruktbare. Det handler om å finne en balanse mellom å anerkjenne det som har skjedd, og å ta ansvar for hvordan vi forholder oss til det her og nå. En god terapeut vil ikke presse på deg en ny fortelling om livet ditt, men hjelpe deg til å utforske din egen historie og finne en måte å leve med den på. Det er også viktig å ha et språk for følelsene våre. Mange som sliter med psykiske plager, mangler kanskje ord for det de føler, og da kan følelsene sette seg i kroppen i stedet. Å lære seg å sette ord på følelser, eller å uttrykke dem på andre måter, for eksempel gjennom kunst eller musikk, kan være en vei til å bearbeide og forstå det som skjer på innsiden. Men det er ikke alltid lett å vite hva som er meningsfulle utfordringer for oss selv. Når livet har kastet mange problemer i fanget på oss, kan det være vanskelig å finne initiativet til å velge egne prosjekter eller mål. Da kan det være nødvendig å begynne i det små, kanskje ved å gjøre det andre har foreslått, selv om det ikke føles helt riktig med en gang. Etter hvert kan man kanskje finne tilbake til en følelse av eierskap og initiativ. Det er også en fare i å bli for passiv, enten ved å la seg overvelde av problemer eller ved å bare konsumere det som blir servert utenfra, enten det er mat, underholdning eller andres forventninger. Det å finne aktiviteter som krever noe av oss, som gir oss en følelse av mestring og mening, er avgjørende for å bygge opp motstandskraft. Det kan være alt fra å skrive, lage musikk, engasjere seg i frivillig arbeid, eller bare det å ta ansvar for små ting i hverdagen. En interessant observasjon fra dyreparken: Løver som får maten servert rett foran seg, blir ofte deprimerte. Men hvis de må jobbe for maten, hvis de får utfordringer som ligner på det de ville hatt i naturen, våkner de til liv. Det samme gjelder oss mennesker. Vi trenger utfordringer som er meningsfulle for oss, ikke bare problemer som blir kastet på oss utenfra. Når vi snakker om resiliens, handler det altså ikke om å være uberørt av smerte eller motgang, men om å finne måter å håndtere det på som gir oss mulighet til å vokse. Det kan bety å finne nye måter å bruke erfaringene våre på, å engasjere oss i noe som gir mening, eller å bygge opp et støttende nettverk rundt oss. Det handler også om å akseptere at vi ikke kan kontrollere alt, men at vi kan velge hvordan vi forholder oss til det vi ikke kan kontrollere. Noen ganger kan det være nødvendig å få hjelp fra andre, enten det er familie, venner eller profesjonelle. Det er ikke et tegn på svakhet, men på styrke, å kunne be om hjelp når man trenger det. Men på sikt handler det om å finne tilbake til en følelse av ansvar og initiativ for eget liv, og å finne utfordringer som gir oss en følelse av mestring og mening. Det er også viktig å være klar over at det som fungerer for én person, ikke nødvendigvis fungerer for en annen. Den som har et fleksibelt repertoar av strategier i møte med motgang, har naturlig nok den største motstandskraften. Det handler om å prøve seg frem, finne ut hva som gir mening for deg, og å ...