Denne Gud er alltid nærværende og tilgjengelig

2. «Ikke-dualistisk hengivenhet – den høyeste kjærligheten for "Det"» Ikke-dualistisk hengivenhet, eller advaita bhakti, er den høyeste formen for kjærlighet, rettet mot "Det" – Gud som alltid-tilstedeværende, ubetinget kjærlighet. Denne kjærligheten er unik fordi den springer ut fra erkjennelsen av at Gud er grenseløs bevissthet, den eneste sanne realiteten. Den står i kontrast til kjærlighet for objekter, eller "ikke-selvet," som alltid er betinget og ofte ledsaget av utilfredshet.Men hva refererer denne hengivenheten til? Er det rettet mot en spesifikk guddom, eller handler det om selvet, den grenseløse bevisstheten? Dette er et legitimt spørsmål, ettersom den karmiske delen av Vedaene – og de fleste verdensreligioner – presenterer Gud som en eksepsjonell, personifisert skikkelse, et objekt for tilbedelse og meditasjon.Vedanta gir imidlertid en dypere innsikt: Den Gud som fortjener den hengivnes komplette oppmerksomhet, er ikke en begrenset, personifisert guddom. Gud er grenseløs, alltid-tilstedeværende bevissthet og eksistens – den som observerer alle objekter og kjenner til alle guder. Gud er ikke et objekt, men det alltid-tilstedeværende subjektet, slik det uttrykkes i Brihadaranyaka Upanishad:“Dette selvet kan ikke sees, men det ser. Det kan ikke høres, men det hører. Det kan ikke tenkes på, men det tenker. Det kan ikke bli forstått, men det forstår. Det er ingen annen seer enn selvet. Det er ingen annen hører enn det. Det er ingen annen tenker enn det.” (3.7.23)Og videre, Kena Upanishad utdyper:“Det er Øret til øret, Sinnet til sinnet, Talen til talen, Livet til livet, og Øyet til øyet. Etter å ha gitt opp identifikasjonen med sansene og gitt avkall på verden, blir granskende mennesker udødelige.” (1:1-2)Hvis det skulle finnes flere guder, må hver Gud ha sitt eget selv, noe som ville implisere at det eksisterer mange selv. Religiøse tradisjoner som skiller mellom “min Gud” og “din Gud” forsterker denne ideen om separasjon. Men Vedanta påpeker det essensielle faktum: Det finnes bare én Gud, én realitet – selvet, som er eksistens, bevissthet og kjærlighet.Og enda mer, Vedanta går så langt som å erklære: Alt er Gud. “Gud bor i hjertet til alle skapninger. Med sin evne til å bedra får det dem til å danse som i et dukketeater.” (Bhagavad Gita, 18:61)Krishna, som taler som selvet i Bhagavad Gita, bekrefter denne sannheten om Gud:“Jeg er selvet som bor i hjertet til alle skapninger. Jeg er begynnelsen, midten og slutten på alle skapninger.” (10:20)Gjennom denne forståelsen av Gud som alltid-tilstedeværende, altomfattende og evig bevissthet, åpner ikke-dualistisk hengivenhet døren til den høyeste kjærligheten – en kjærlighet som overskrider objekter og fører til erkjennelsen av selvet som Gud. Denne Gud er alltid nærværende og tilgjengelig Hvis du er begynnelsen, midten og slutten på alt, betyr det at du også er noe som transcenderer begynnelsen, midten og slutten. Du er tidløs – evig. Fordi det kun finnes én eksistens, finnes det også bare én evighet – en midlertidig metafor som peker mot selvet, ditt innerste vesen.Dette er et kraftfullt vers fordi det beskriver Gud som “det” (aparoksha). For dualister er Gud alltid en annen – en fjern skikkelse, bosatt et annet sted, i et utilnærmelig paradis eller svevende i et mystisk, transcendentalt rike. Men ifølge Vedanta er avstanden mellom deg og Gud lik null. Gud er ikke der ute – Gud er allerede her, som din essens, ditt innerste selv. Uten denne essensen er det ingen "deg".Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom