En formel for lykke

Velkommen til en ny episode om lykkehypotesen, og hvordan vi mennesker egentlig fungerer på innsiden. I dag skal vi utforske en bok som har fått mye oppmerksomhet, nemlig "Lykkehypotesen" av Jonathan Haidt. Dette er en bok som kombinerer gammel visdom fra ulike filosofiske og religiøse tradisjoner med moderne psykologisk forskning, for å gi oss dypere innsikt i hva som gjør livet meningsfullt og tilfredsstillende. Kanskje får du noen nye perspektiver på deg selv, kanskje kjenner du deg igjen i noen av eksemplene, eller kanskje blir du bare litt mer nysgjerrig på hvordan du kan leve et mer harmonisk og lykkelig liv. Jeg lover å dele en formel for lykke mot slutten av episoden, så heng med helt til siste slutt hvis du er nysgjerrig på hva slags oppskrift Haidt har på et tilfredsstillende liv. Men først skal vi dykke ned i noen av de viktigste temaene fra boka, og se hvordan de kan hjelpe oss å forstå oss selv litt bedre. La oss starte med en av de mest sentrale metaforene i boka, nemlig rytteren og elefanten. Dette er et bilde på hvordan sinnet vårt fungerer. Rytteren representerer den rasjonelle, bevisste delen av oss – den som tenker, analyserer og planlegger. Elefanten, derimot, symboliserer det ubevisste, følelsesstyrte og impulsive i oss. Det er den delen som reagerer automatisk, som bærer på gamle erfaringer og instinkter, og som ofte har mye større innflytelse på våre handlinger enn vi liker å tro. Hvorfor en elefant, og ikke for eksempel en hest? Jo, elefanten er stor, tung og mektig – akkurat som det ubevisste sinnet vårt. Den har en enorm hukommelse, og mye av det vi husker og reagerer på ligger lagret der, utilgjengelig for rytteren. Rytteren kan vite og forstå mye, men hvis elefanten vil en annen vei, så er det ofte den som vinner. Dette ser vi tydelig i situasjoner hvor folk for eksempel vet at de bør forlate et dårlig forhold, men likevel blir værende. Rytteren ser farene og fornuften sier "kom deg vekk", men elefanten trekker oss tilbake, styrt av gamle mønstre og følelser. Denne metaforen gir oss et nytt blikk på hvorfor det kan være så vanskelig å endre oss, selv når vi vet hva som er best for oss. Mange av oss har opplevd å ta beslutninger som går på tvers av vår egen fornuft, og det er ofte elefanten som har styrt oss i de øyeblikkene. Det er også derfor mye av psykoterapi handler om å få rytteren og elefanten til å samarbeide bedre, heller enn å la dem trekke i hver sin retning. Elefanten i rommet – altså det vi ikke snakker om, men som likevel påvirker oss – er også et bilde på dette. Det er de ubevisste kreftene, gamle erfaringer og følelser som styrer oss, selv om vi ikke alltid er klar over det. Vi kan ikke kontrollere alt med viljen alene. Hjertet slår uavhengig av hva vi tenker, og kroppen kan være stresset selv om vi ikke føler oss stresset bevisst. Dette er elefanten på jobb. Så hvordan kan vi påvirke elefanten? Kan vi i det hele tatt bli lykkeligere ved å tenke annerledes? Haidt peker på at vi har en negativitetsbias – vi er programmert til å legge mer merke til det negative enn det positive. Evolusjonen har gjort oss slik fordi det var viktigere for våre forfedre å oppdage farer enn å nyte det de allerede hadde. Derfor er det lettere for oss å tenke negativt enn positivt, og det krever en aktiv innsats å snu dette mønsteret. Forskning viser at mellom 50 og 80 prosent av vår gjennomsnittlige tilfredshet i livet er genetisk bestemt. Men det betyr ikke at vi er helt prisgitt genene våre. Miljøet og hvordan vi velger å tenke og handle kan også påvirke lykkenivået vårt. Det handler om å hjelpe rytteren å temme elefanten – å bli bevisst på de automatiske reaksjonene våre, og gradvis lære elefanten nye vaner. Et interessant poeng Haidt trekker fram, er hvordan aktivitet i ulike deler av hjernen henger sammen med lykke. Studier av spedbarn viser at de som har mer aktivitet i høyre hjernehalvdel, ofte er mindre lykkelige enn de som har mer aktivitet i venstre. Høyre hjernehalvdel forbindes med følelser og kreativitet – altså elefanten – mens venstre er mer analytisk og rasjonell – rytteren. Kanskje er det slik at de som har mer kontakt med elefanten, også er mer sårbare for negative følelser, men samtidig kanskje mer kreative og uttrykksfulle. Dette kan forklare hvorfor kunstnere ofte beskrives som litt mer sårbare, litt mer i kontakt med livets mørkere sider, men også mer kreative. De har kanskje en elefant som får mer spillerom, og det kan gi både utfordringer og muligheter. Men uansett hvor rasjonelle vi er, kan vi ikke alltid kontrollere elefanten. Vi kan vite at noe er skadelig for oss, men likevel handle stikk i strid med fornuften. Det er en erfaring mange har gjort, enten det gjelder dårlige vaner, relasjoner eller andre valg i livet. Noen ganger føles det som om vi bare sitter på ryggen av elefanten og prøver å styre, uten helt å vite hvor vi skal. Mye av det som styrer oss, ligger i det ubevisste – i elefanten. Det er derfor jeg noen ganger sier at alt du tenker og føler er feil, fordi det ofte er elefanten som handler først, og rytteren som etterpå prøver å forklare hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Vi kjenner ikke alltid motivene til elefanten, og derfor kan vi bomme når vi prøver å forklare oss selv. Et av de dypeste prinsippene som ligger i elefanten, er gjensidighet. Dette er et grunnleggende instinkt hos mennesker, og det handler om at vi føler oss forpliktet til å gjengjelde det andre gjør for oss. Hvis noen gir deg et julekort, føler du deg nesten tvunget til å sende et tilbake, selv om du ikke hadde tenkt på det før. Dette prinsippet er så sterkt at det har vært avgjørende for vår overlevelse som art – det gjør at vi deler med andre i gruppa, og bygger fellesskap. Men gjensidighetsprinsippet kan også utnyttes. For eksempel når politiske partier deler ut roser eller små gaver, eller når manipulerende personer bruker "love bombing" for å binde deg til seg. Vi føler oss forpliktet til å gi noe tilbake, selv om vi egentlig ikke vil. Studier viser at vi er så opptatt av rettferdighet at vi heller lar være å ta imot en liten sum penger, hvis vi føler at fordelingen er urettferdig. Dette ser vi også hos aper – hvis de får mindre belønning enn en annen ape for samme oppgave, blir de rasende. Rettferdighet og gjensidighet ligger dypt i oss, og erfaringene vi gjør oss tidlig i livet, preger hvordan vi forholder oss til andre senere. Dette leder oss over til tilknytningsteori, som handler om hvordan våre tidlige erfaringer med omsorgspersoner former våre relasjoner resten av livet. Trygg tilknytning gir oss mot til å utfordre og stole på andre, mens utrygg eller desorganisert tilknytning kan gjøre oss klamrende, mistenksomme eller ambivalente. Elefanten bærer med seg disse erfaringene, og de påvirker hvordan vi reagerer i nære relasjoner, ofte uten at vi er klar over det. Teori og kunnskap går ofte rett til rytteren, men hvis rytteren ikke har kontakt med elefanten, får ikke denne innsikten noen innflytelse på livet vårt. Haidt bruker eksempler fra moral og etikk – vi kan ha mange ideer om hvordan vi bør oppføre oss, men hvis vi ikke praktiserer det i hverdagen, lærer ikke elefanten det. Derfor er det viktig å omsette verdier til handling, ikke bare tenke på dem. Dette ser vi også i hvordan kjærlighet og tilknytning fungerer. Kjærlighet er like viktig for oss som mat og drikke, og de erfaringene vi gjør oss tidlig i livet, preger hvordan vi knytter oss til andre senere. Mange forveksler kjærlighet med lidenskap og eufori, men Haidt peker på at den varige kjærligheten ligner mer på trygghet, tilstedeværelse og fellesskap – ikke på den rusen vi føler i starten av et forhold. En annen utfordring vi har, er at vi ofte er blinde for våre egne feil. Vi legger merke til andres mangler, men har vanskelig for å se våre egne. Dette skaper problemer i relasjoner, fordi vi forsvarer oss selv og angriper den andre, i stedet for å se på hva vi selv kan gjøre annerledes. Haidt peker på at de mest selvrealiserte menneskene er oppt...