Enn ubehagelig, men frigjørende sannhet

En ubehagelig, men frigjørende sannhet Selv om virkeligheten i sin kjerne er ikke-dualistisk, ser den ut til å være dualistisk på grunn av Mayas kraft – en forestilling som forvrenger vår oppfatning. For de som ikke har innsikt i virkelighetens sanne natur, oppleves det som om det finnes "andre". Når Maya virker, føles den kjærligheten som er vår essens – jeg er – fjern og utilgjengelig. I stedet retter vi kjærligheten mot det vi ser foran oss: mennesker, dyr, eller til og med materielle ting. Vi elsker "andre", uten å forstå at disse "andre" kun er tilsynelatende, ikke virkelig adskilt fra oss.I sannhet elsker vi alltid oss selv, uavbrutt og ubetinget, hele døgnet. Alt annet elsker vi betinget, og betingelsen er vår egen lykke. Hvorfor søker vi lykke kontinuerlig? Fordi kjærligheten til oss selv er grunnleggende, urokkelig, og alltid til stede. Hvis noen eller noe bidrar til min lykke – hvis de oppfyller mine ønsker eller harmonerer med mine forventninger – elsker jeg dem. Men i det øyeblikket de forstyrrer min komfort eller står i veien for min tilfredsstillelse, begynner denne kjærligheten å blekne. Jeg kan fortsette å vise omsorg av pliktfølelse, men kjærligheten mister sin glød hvis den ikke lenger tjener min lykke.Denne innsikten kan være utfordrende å akseptere, men den avslører en dyp, ubestridelig sannhet: Den høyeste formen for kjærlighet er forbeholdt selvet alene. Det finnes ingen unntak fra denne regelen.Når Narada taler om “Gud,” viser han til selvet – vår dypeste essens. Kjærlighet uten forbehold, uten valg, er kjent som ikke-dualistisk hengivenhet. Det er en total tilknytning, som ikke kan være rettet mot noe annet enn selvet. Denne kjærligheten er det samme som selvkjærlighet – en instinktiv, naturlig tilstand som alltid har vært der.Selvrealisering, eller selvkunnskap, ofte kalt opplysning, innebærer en fullstendig forståelse av denne sannheten: Jeg er grenseløs bevissthet, ikke dette begrensede kropp-sinn-komplekset. Denne forståelsen kommer når sinnet eksponeres for læren om Vedanta, som gradvis løfter sløret av Maya.De som ikke ser at selvkunnskap og kjærlighet er to sider av samme mynt, kritiserer ofte Vedanta som en “intellektuell” vei. De kan hevde at kjærlighetens vei er høyere, fordi den gir opphav til tilstander av ekstatisk kjærlighet. Men hva de ofte overser, er at sann kjærlighet – den som ikke avhenger av noe eksternt – allerede er selvet. Å forstå dette er ikke bare intellektuell innsikt; det er en dyp erkjennelse som frigjør hjertet og ånden. Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom