Forholdet mellom å være religiøs og åndelig

Vi trenger å definere religion og åndelighet. Religionspraksis innebærer at mennesker aksepterer en høyere kraft og relaterer til den gjennom bønner, ritualer og seremonier. Ofte er det ledsaget av en undervisning av spesifikke trossystemer og beskrivelser.  Åndelighet kan bli definert som enhver streben rettet mot personlig vekst. For å bli vurdert som åndelig, må en person møte et minimum kriterier slik som å være forpliktet til etiske verdier og være interessert i å leve et liv med ansvarlighet.  Kan alle religiøse personer bli vurdert som åndelige? Ikke alle mennesker som praktiserer religion gjør det veldig bra i å leve et ansvarlig liv. Økende fundamentalisme er urovekkende, fordi ideer som er spredt i religionens navn ikke tilfredsstiller et minimumsnivå av etiske standarder, og går ofte mot universelle verdier av ikke-skade og ikke-vold. For eksempel, de som holder på meningen om at ikke-troende automatisk vil gå til helvete, setter dem selv i en åndelig limbo. De tror kanskje at de er religiøse, men de skaper millioner av fiender ved å erklære at andre mennesker ikke er privilegerte. En kan ikke virkelig klandre uskyldige mennesker, som ofte har blitt villedet fra ung alder, eller over flere år under sårbare omstendigheter. Faktumet gjenstår at enhver slik holdning og handling, som stammer fra slik villedelse, ikke kan bli ansett som åndelig.   I tillegg til fundamentalisme er det andre grunner til hvorfor en religiøs person kan ha problemer med å være etisk. Å være religiøs kan bety at en ikke takler grunnleggende menneskelige problemer som sjalusi, sinne og hat som ofte overskygger den medfødte opplevelsen av rett eller galt. Her er det en indre konflikt som er kilden til den manglende evnen til å ta riktige valg. Det er essensielt å ikke bare akseptere et høyere vesen, men også kontemplere på virkelighetsnaturer (ordener) og deres implikasjoner for vår personlige utvikling og åndelige vekst. Denne utviklingen skjer ikke på egenhånd, den krever anstrengelse.  På dette punktet trenger vi å adressere et kritisk spørsmål om Gita og universelle verdier. Råder ikke Krishna Arjuna til å kjempe imot den universelle verdien av ikke-vold? For å erkjenne at undervisningen av Gita er i samsvar med de etiske verdiene, må vi forstå at selv om verdier er universelle i natur, kan omstendigheter noen ganger avgjøre om de gjelder eller ikke. Selv om ikke-vold er en viktig regel, kan det i noen tilfeller være at dens anvendelse ikke tjener alles beste. Vi kan ta et eksempel der vi ser på en kirurg som driver med kirurgi. Vi kaller ikke kirurger for kriminelle siden de bruker kniv på en pasient. Faktumet er at vi er takknemlig for deres inngrep til å behandle et problem, som muligens ikke kunne bli behandlet på en annen måte.  Vi må utvise stor forsiktighet når vil tolker anvendelsen av universelle verdier i forskjellige omstendigheter. Vi må se på tolkningen ut ifra om det tjener alles beste istedenfor egeninteresse. I Arjuna sitt tilfelle var krig rett handlemåte, fordi det var ment til å beskytte dharma. Krishna prøvde å forhandle om en fredfull løsning, men Duryodhana ønsket ikke det. Når forhandlingene feilet, sa Krishna til Arjuna at de måtte krige, fordi hvis en grådig og korrupt person som Duryodhana fikk lov til å regjere ville mange mennesker lide. For å beskytte dharma til alles beste var krig den riktige måten å handle på.  Det neste spørsmålet er om en åndelig person trenger å være religiøs. Selv om åndelighet refererer til vår forpliktelse til etikk, vår personlige vekst og å utforske virkelighetens natur, betyr det ikke at den trenger å utelukke religion og bønner. En gransking i virkelighetens natur kan ikke unngå spørsmål om universets årsak.  Du kan lese mer om dette i boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok