Fundamentalt for selvrealisering

Velkommen til en ny episode om Maslow og den humanistiske psykologien. I dag skal vi utforske hva som egentlig skal til for at et menneske kan vokse, utvikle seg – og kanskje til og med strekke seg mot det høyeste potensialet sitt. Hva betyr det å realisere seg selv? Hvorfor er noen mennesker i stand til å oppleve en dypere mening, og hvordan kan vi alle ta små steg i den retningen? Kanskje blir du litt klokere i løpet av denne episoden. La oss starte med et lite bilde: Vi har en katt hjemme som heter Maslow, og det er ikke tilfeldig. For selv om jeg i utgangspunktet syntes Maslow var litt kjedelig – jeg tenkte bare på behovshierarkiet hans – har jeg etter hvert skjønt at det ligger mye mer i ideene hans enn jeg først trodde. Maslow er jo kjent som en av de fremste stemmene innenfor humanistisk psykologi, og det er nettopp denne retningen jeg har fått en forkjærlighet for. Når jeg leser om kognitiv psykologi, blir jeg ofte litt streng med meg selv – jeg tenker at jeg må skjerpe meg, ta meg sammen. Men når jeg leser humanistisk psykologi, blir jeg mildere, mer tålmodig, og mye mer medmenneskelig. Humanistisk psykologi har en annen dybde og tålmodighet enn de mer adferdsorienterte retningene. Maslow tilhører denne leiren, og han var faktisk i ferd med å revurdere hele beskrivelsen av menneskets eksistens rett før han døde. Han rakk ikke å fullføre, men det han etterlot seg gir oss noen av de viktigste områdene å fokusere på hvis vi ønsker å vokse som mennesker. Det handler ikke om å bli ferdig med ett behov før du går videre til det neste – det er parallelle behov som hele tiden er mer eller mindre stimulert, utviklet, eller underutviklet. La oss se nærmere på disse behovene. Maslows behovshierarki gir oss en modell for å forstå hva som må være på plass for at vi skal kunne utvikle oss. Nederst finner vi de fysiologiske behovene: mat, vann, søvn, og tak over hodet. Hvis du mangler mat, blir du «hangry», og det påvirker både følelsene og tankene dine. Men det er kanskje først når vi beveger oss oppover til de psykologiske behovene at Maslow virkelig har noe viktig å si. Trygghet og tilknytning er helt grunnleggende. Vi vet at barn som føler seg trygge, har muligheten til å utvikle seg. Hvis de ikke føler seg trygge, bindes all mental energi opp i frykt og panikk. Panikksystemet handler om frykten for å bli forlatt, mens fryktsystemet handler om frykten for å bli angrepet. Hvis du har foreldre som er uoppmerksomme eller selvopptatte, kan du utvikle en grunnleggende frykt for å miste omsorg. Dette er et behov som ligger i bunnen av alt annet – vi må være trygge. Når vi er trygge, kan vi koble på nysgjerrighet, lekenhet og utforskertrang. Jeg husker selv sommeren som barn, hvor alt var trygt og gøy, og vi utforsket verden sammen med sommergjester. Den uskyldige arketypen – den som er naiv, leken og entusiastisk – kommer frem når tryggheten er på plass. Men hvis du har opplevd mye frykt eller blitt forlatt, kan du utvikle en personlighet som er preget av skepsis og unnvikelse. Du kan bli redd for å hevde deg selv, og undertrykt sinne kan bli til angst eller depresjon. Hvis du er trygg nok, kan du derimot stå opp for deg selv, si nei når det trengs, og være nysgjerrig på verden. Tilknytning handler om følelsen av å høre til, å være ivaretatt og elsket av noen som vil deg vel. Hvis denne basen er stabil, kan du utforske verden og finne deg selv. Hvis den er ustabil, bruker du mye energi på å tilpasse deg for å beholde tryggheten. Utrygg tilknytning gjør det vanskelig å regulere følelser og å ha varige, gode relasjoner. Trygg tilknytning er en markør for god psykisk helse. Når vi snakker om tilknytning, deler vi det ofte inn i to: tilhørighet og intimitet. Tilhørighet handler om å være del av en gruppe, å føle seg akseptert i et fellesskap. Intimitet handler om nære, fortrolige relasjoner – ofte partner, familie eller en veldig god venn. Hvis du mangler enten tilhørighet eller intimitet, får du ofte symptomer på mistrivsel. Jeg liker å se for meg at vi er som marionetter, der trådene våre er festet til andre mennesker. Hvis noen dør, klippes en tråd, og hvis du bare har noen få nære relasjoner, kan det føles som om du faller fritt hvis du mister dem. Har du flere forbindelser, står du stødigere. Det er nesten umulig å overdrive betydningen av tilknytning og tilhørighet. Et interessant eksempel er øya Ikaria i Hellas, hvor folk lever usannsynlig lenge. Mange tror det skyldes kostholdet, men det handler kanskje mer om samholdet i det sosiale fellesskapet. Alle føler en form for tilknytning, og de fleste bor i storfamilier. De blir ivaretatt av fellesskapet, ikke av institusjoner. Dette viser hvor viktig det er å høre til – hele nervesystemet vårt reagerer på ensomhet og utenforskap. Det er ikke nok å bare være en del av mange fellesskap hvis du hele tiden spiller en rolle for å bli akseptert. Da kan ensomheten ligge under overflaten likevel. Carl Rogers, en annen kjent humanistisk psykolog, snakker om «ubetinget positiv respekt» – det å føle seg sett, ivaretatt og trygg, slik at du kan uttrykke hele deg. Noen mennesker har en indre «dørvakt» som sier at det du føler eller tenker, må du ikke vise. Andre, som meg, har en dørvakt som helst vil at jeg skal være så sannferdig som mulig. Det handler om å være åpen, ikke for å skade noen, men for å være ekte. Åpenhet er et prososialt trekk, fordi det bygger tillit og nærhet. Så har vi behovet for egenverd, selvfølelse og selvtillit. Selvtillit er ofte et resultat av positive prestasjoner, men det handler ikke om arroganse. Sunn selvfølelse er en blanding av egenverd og mestring. Det handler om å ha tro på seg selv, men også på andre. Egenverd utvikles gjennom hvordan vi blir sett av andre. Hvis vi har blitt møtt med respekt og anerkjennelse, tar vi ofte med oss denne vurderingen inn i voksenlivet. Det finnes to typer sosial verdi: relasjonell og instrumentell. Relasjonell sosial verdi handler om å være en person folk liker å være sammen med. Instrumentell sosial verdi handler om å være kompetent og kunne bidra til fellesskapet. Begge deler er viktige. Jeg ser dette tydelig i fotballmiljøet. Lag som får kjenne på mestring og seier, bygger en selvtillit som de tar med seg videre. Det handler ikke bare om å vinne, men om å oppleve at man får til noe sammen med andre. Men mestringsfølelse handler ikke bare om å lykkes. Det handler om å gjøre en innsats, å prøve, selv om det ikke alltid går bra. Perfeksjonister kan bli handlingslammet fordi de er redde for å feile. Eksponeringsterapi handler om å møte frykten, og det aktiverer den delen av hjernen som koder for mestring. Hvis du unngår alt som er vanskelig, får du aldri kjenne på mestring, og det skader selvfølelsen din. Noen ganger vet vi hva vi burde gjøre for å få det bedre, men vi gjør det likevel ikke. Da kan det hjelpe å gjøre små endringer i vanene våre – gjøre det lettere å gjøre det vi vil, og vanskeligere å gjøre det vi ikke vil. Små justeringer kan føre til store endringer over tid. Men det finnes også dypere, ubevisste motiver som kan sabotere oss, som vi kanskje ikke er klar over i hverdagen. Maslow skiller også mellom to typer kjærlighet: D-kjærlighet og B-kjærlighet. D-kjærlighet er mangelkjærlighet – jakten på kjærligheten som noe vi mangler og trenger å få fra andre. B-kjærlighet er vesen-kjærlighet – kjærlighet som handler om å gi, ikke om å få. Jo mer du gir, jo mer får du. Dette er ofte overgangen fra barn til voksen: Fra å være den som trenger å bli elsket, til å være den som gir kjærlighet videre. B-kjærlighet er preget av toleranse, velvilje og pålitelighet. Den er ikke avhengig av gjengjeldelse. Mange relasjoner starter med et underskudd – vi søker noen som kan fylle et tomrom. Men etter hvert som vi vokser, kan vi gå over til å gi kjærlighet uten å være avhengig av å få noe tilbake. Da blir relasjonen mer solid og varig. Mot toppen av Maslows behovshierarki finner vi behovet for mening og formål. Det handler om å ha en rød tråd i livet, no...