Hjertets Atlas

Velkommen til en ny episode om følelsenes rolle i livene våre. I dag skal vi utforske hvorfor det å forstå og sette ord på egne følelser er en av de viktigste ferdighetene vi kan utvikle – både for vår psykiske helse, våre relasjoner og vår evne til å navigere i hverdagen. Mange av oss har kanskje aldri lært hvordan vi faktisk skal identifisere hva vi føler, eller hvorfor følelsene våre noen ganger tar overhånd. Men det finnes gode nyheter: emosjonell intelligens er noe vi kan trene opp, akkurat som vi kan lære oss tennis eller programmering. Gjennom å øve på emosjonelle ferdigheter, kan vi bli bedre til å gjenkjenne egne følelser, forstå hvor de kommer fra, og håndtere dem på en måte som gir oss mer ro, bedre relasjoner og høyere livskvalitet. I dag skal vi sammen ta et dypdykk inn i følelseslivets landskap, og kanskje oppdage noen nye nyanser i oss selv underveis. Følelsene våre er ikke bare tilfeldige reaksjoner som dukker opp uten sammenheng. De spiller en helt sentral rolle i hvordan vi tenker, tar beslutninger, og forholder oss til andre mennesker. Men selv om vi har hatt følelser siden vi ble født, betyr ikke det at vi automatisk er eksperter på dem. Tvert imot – de fleste av oss har aldri fått noen formell opplæring i å forstå eller håndtere følelser. Vi lærer kanskje å lese, regne og sykle, men emosjonell kompetanse er noe vi ofte må finne ut av på egen hånd. Det er lett å tenke at følelser er noe vi bare har, og at det ikke er behov for å trene på dem. Men emosjonell intelligens er faktisk en ferdighet, ikke et medfødt talent. Noen kan være naturlig følsomme eller medfølende, men det betyr ikke nødvendigvis at de vet hvordan de skal navigere i sitt eget følelsesliv. Det er heller ikke slik at høy IQ automatisk gir høy emosjonell intelligens. Mange med høy intelligens kan faktisk slite med å forstå egne og andres følelser. Forskningen er tydelig: emosjonelle ferdigheter er noe vi kan – og bør – lære oss, og det er en livslang prosess. Så hva betyr det egentlig å være emosjonelt intelligent? Det handler først og fremst om å kunne identifisere og håndtere egne følelser. Det handler om å gi seg selv tillatelse til å føle – både de gode og de vanskelige følelsene. Det handler også om å forstå følelsenes rolle i våre relasjoner, og å kunne støtte andre i deres følelsesliv. For å få til dette, må vi bli det noen kaller følelsesforskere – nysgjerrige og åpne for å utforske hva som egentlig rører seg i oss. Vi trenger ikke å dømme følelsene som gode eller dårlige, produktive eller skadelige. Vi trenger bare å legge merke til dem, forstå hvor de kommer fra, og lære hvordan vi kan regulere dem på en hensiktsmessig måte. Det er viktig å understreke at det å ha emosjonelle ferdigheter ikke betyr at vi aldri mister besinnelsen eller reagerer på uheldige måter. Vi kan fortsatt bli sinte, såre eller si ting vi angrer på. Men emosjonell intelligens gjør oss i stand til å forstå hvorfor det skjer, og gir oss verktøy til å håndtere situasjonen bedre neste gang. Forskning viser at emosjonell intelligens kan læres – både hos barn og voksne, på skolen og på arbeidsplassen. For eksempel har studier vist at bare 16 timers trening kan gi betydelig bedre evne til å gjenkjenne og håndtere følelser. Det betyr at vi alle har mulighet til å bli bedre følelsesforskere, uansett hvor vi starter. I dag vil jeg ta deg med inn i et slags emosjonelt atlas – et kart over følelsene våre. Dette kartet er inspirert av arbeidet til blant annet Brené Brown, som i boken "Atlas of the Heart" beskriver hele 87 ulike følelser. Det er et stort sprang fra de 16 grunnfølelsene som ofte nevnes i psykologien, og viser hvor nyansert og komplekst følelseslivet vårt egentlig er. Brown kaller dette for følelsesmessig granularitet – evnen til å se og sette ord på de små nyansene i følelsene våre. Følelsesmessig granularitet handler om å forstå at enhver følelsestilstand ofte er satt sammen av flere ulike tanker og følelser som spiller sammen. Det er som å se på et bilde i høy oppløsning – du får øye på detaljene, ikke bare helheten. Jo bedre vi blir til å se og sette ord på disse nyansene, jo lettere blir det å forstå oss selv og andre. Brené Brown bruker et bilde for å forklare hvordan det føles å ikke kjenne egne følelser: det er som å famle rundt i stummende mørke, uten å se konturene av landskapet rundt deg. Du snubler, faller, og vet ikke helt hvor du er på vei. Hun mener at det å ha et godt kart over følelsene våre – med alle nyansene – er avgjørende for å kunne navigere i livet. Når Brown spurte 7000 mennesker om hvilke følelser de hadde opplevd det siste året, svarte de fleste med bare tre ord: trist, glad eller sint. Det sier noe om hvor lite bevisste vi ofte er på følelseslivet vårt. Vi har et rikt indre liv, men mangler ofte språk for å beskrive det. Det er som å gå rundt uten et følelseskompass. Brown selv vokste opp i et hjem preget av sinne og uforutsigbarhet. Hun utviklet en slags superkraft: hypersensitivitet for andres følelser. Hun lærte seg å lese voksne, for å unngå å trigge deres sinne. Dette gjorde henne ekstremt god til å forstå andre, men hun mistet kontakten med egne følelser. Mange barn som vokser opp i slike omgivelser, blir eksperter på å tilpasse seg andres behov, men mister evnen til å kjenne etter hva de selv føler og trenger. I voksen alder forsøkte Brown å dempe denne hypersensitiviteten gjennom festing og rus, men oppdaget at hun da mistet evnen til å lese andre – hennes superkraft forsvant. Det var først gjennom terapi at hun lærte å vende oppmerksomheten innover, og bli kjent med egne følelser. Hun oppdaget at det å våge å kjenne på smerte, utrygghet og sårbarhet også ga henne tilgang til glede, nærhet og styrke. Et godt eksempel på viktigheten av å ha et rikt følelsesspråk, er å sammenligne det med å gå til legen med smerter. Hvis du bare kan peke på overkroppen uten å beskrive smerten nærmere, blir det vanskelig for legen å hjelpe deg. På samme måte er det med følelsene våre: hvis vi ikke kan sette ord på dem, kan vi heller ikke få den støtten vi trenger fra andre. Mange som sliter med alvorlige psykiske lidelser, opplever at følelsene deres ikke lar seg fange i språket. De har erfaringer og emosjonelle tilstander som ikke passer inn i de ordene vi vanligvis bruker. Da blir det vanskelig å formidle hvordan de har det, og de mister det felles menneskelige utgangspunktet som gjør det mulig å få hjelp og støtte. Derfor er følelsesmessig granularitet så viktig. Når vi kan se nyansene i en følelse, og sette ord på dem, bygger vi en bro til andre mennesker – og til oss selv. Vi kan finne gjenkjennelse, forståelse og støtte. Vi kan også oppdage at det som først ser ut som sinne, kanskje egentlig skjuler sorg eller frykt. Sinne kan være en sekundær følelse som beskytter oss mot sårbarhet. Når vi ser forbi det, kommer vi nærmere de egentlige behovene våre. Tristhet, for eksempel, er ofte sett på som en negativ følelse. Men tristhet er en naturlig reaksjon på tap eller nederlag, og en viktig del av det å være menneske. Det er gjennom tristhet vi kjenner at livet har betydning, og det er grunnlaget for empati. Vi elsker triste filmer nettopp fordi de kobler oss på andre menneskers smerte, og minner oss om at vi bryr oss. Skyldfølelse og skam er andre følelser som ofte er vanskelige å håndtere. Brown beskriver skyldfølelse som noe som kommer fra margen, som griper oss helt inn til beinet. Det kan være en lammende følelse, men også en viktig indikator på at vi har gjort noe vi ikke er stolte av, og som vi kanskje kan gjøre noe med. Håpløshet og fortvilelse er blant de farligste følelsene vi kan oppleve. Håpløshet oppstår når vi ikke klarer å sette realistiske mål, eller ikke ser noen vei ut av en vanskelig situasjon. Fortvilelse er en gjennomgripende følelse av at alt er håpløst – ikke bare på ett område, men i hele livet. Når vi føler oss helt maktesløse, kan det føre til selvmordstanker, fordi det å avslutte livet kan oppleves som den eneste måten å ta kontrol...