Individets natur og er jeg virkelig kroppen, sinnet og sansene?

Alle kjenner til «Jeg er». Ingen tviler på sin egen eksistens. Den eneste tingen i dette universet som kan bli kjent uten å objektivisere er «Jeg». For å forstå forskjellige objekter i universet, bruker vi Jeg-persepsjon og forskjellige argumentasjonsformer, slik som slutninger.  Hvis du spurte noen om hvorvidt det var en krukke i et spesifikk rom, ville de si: «La meg gå til det rommet og se, så skal jeg svare deg». Men, for Jeg-tilstedeværelsen trenger vi ikke å bruke persepsjon eller slutning. Hvis noen lurte på om vi eksisterer eller ikke, ville vi ikke si: «Vent, jeg må sjekke det ut og så får du vite det etter hvert.» I motsetning til ethvert objekt, tilstedeværelsen av det som er kjent gjennom objektivisering, er Jeg-subjektet den eneste tingen som ikke trenger og ikke kan bli objektivisert.  Hvis ens kunnskap om ens Jeg var fullstendig, ville det ikke være noe rom for undervisning. Imidlertid, hvis en vet at Jeg eksisterer og samtidig forveksler jeget med det som jeget ikke er, da er det rom for undervisning. Ifølge Gita er vi mer enn et individ. For å sette i gang gransking i vår sanne natur kan vi starte ved å dele universet opp i to kategorier, subjektet og objektet.  Alle lider av begrensning på grunn av at de tar kroppen for å være Jeget. Vi identifiserer oss med kroppen i så stor grad at vi kommer med erklæringer som «Jeg er pen, Jeg er høy, Jeg er feit» osv.  Er jeg virkelig kroppen? Tilhører kroppens karakteristikker meg? Gita hevder at kroppen og dens betingelser er objektivisert av meg, og kjent av meg: derfor er det et objekt og ikke subjektet. Kroppen går igjennom kontinuerlige endringer og jeg kjenner til at endringene har skjedd. Jeg kan videre bekrefte at kroppen er et objekt. Og i tillegg, hvis vi undersøkte kroppen, vil vi finne ut at den i sin essens ikke består av noe annet enn en rekke celler satt sammen. Vi vet alle at en celle ikke er Jeg. Derfor hvor mange celler, som er forbundet sammen blir Jeg? Feilen av å ta kroppen for å være Jeg er ikke en liten en. Vi er generelt sett fullstendig identifisert med vår kropp og tilbringer en stor del av tiden vår til å ta vare på den. Det er ikke noe galt med å vare på den og det er helt greit opp til et visst punkt. Vi har fått kroppen i gave og er forpliktet til å ta vare på den. Vi har gitt den så mange karakteristikker som jeg er mørk, ikke pen og andre begrensede syn på den. Vi har ladet den med Jeg med mange begrensninger, som egentlig tilhører kroppen. Dette kan føre til å utvikle komplekser og øker vår lidelse. Hvis jeg ikke er kroppen – hva med sansene? Hva med sansene? Er jeg sansene? Det samme gjelder her også: kapasiteten til våre øyne eller et annet sanseorgan kan objektiviseres over tid. Siden vi kan objektivisere våre sanseorganer som øyne, ører eller neser, er vi forskjellig fra dem.  Dessuten er våre sanseorganer ikke noe mer enn bestemte cellestrukturer i vår kropp. Vi har allerede sett at cellene er ikke Jeg. Selv om våre sanseorganer er virkelig fantastiske, er de ikke Jeg. Hva med sinnet vårt? Er jeg sinnet?  Når vi undersøker hva vår fysiske hjerne inneholder, finner vi ut at det er ikke noe mer enn bunt av nevroner satt sammen for å få sinnet i stand til å utføre forskjellige funksjoner: Følelser, kognitiv kapasitet, minne og en opplevelse av Jeget. Følelser og tanker er nært forbundet, f.eks. når vi tenker «Jeg er trist», «Jeg er lykkelig», «Jeg er sint» og så videre. Det kognitive sinnet er vår kapasitet til å forstå ting, fra enkle beregninger som 1+1=2 til mer komplekse ligninger som e=mc2 (Einsteins energiligning). Minnet er en funksjon hvor vi er i stand til å huske slektninger, venner og forskjellige situasjoner, og minnet har en undergruppe, som vi kaller for det ubevisste.Du kan lese mer i boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok