Jeg kan, men kan ikke, oppleve kjærlighet

Jeg kan, men kan ikke, oppleve kjærlighetDen opprinnelige, rene kjærligheten er unik i sin natur:Den er ikke et produkt av kroppen eller sinnet, og heller ikke en del av dem.Den er et uavhengig prinsipp som gjennomsyrer både kropp og sinn når forholdene ligger til rette, noe som får kroppen til å føles vel og sinnet til å oppleves som kjærlig.Den er ikke begrenset av kroppens eller sinnets grenser.Den fortsetter å eksistere selv i dyp søvn, når kroppen er i ro. Vi elsker dyp søvn nettopp fordi vi da er fri fra lidelse og opplever selvet som ren lykksalighet og kjærlighet – dets sanne natur.Denne kjærligheten er alltid til stede, men den kan ikke erfares som et objekt. Det er ikke fordi den mangler, men fordi det ikke finnes noe medium som kan uttrykke den fullt ut.Når vi forstår den klare forskjellen mellom ren kjærlighet og reflektert kjærlighet, gir det mening at opprinnelig kjærlighet beskrives som ubeskrivelig. Taittiriya Upanishad (2.9.1) uttrykker dette presist: "Sinnet og språket vender målløs tilbake fra det, fordi de ikke klarer å fatte eller beskrive det."Dersom noen spør deg om å beskrive deg selv – ikke kroppen din eller historien din, men essensen av hvem du er – er det eneste svaret du kan gi: "Jeg eksisterer. Jeg er bevisst." Og hvis du kan si "Jeg er," kan du også si "Jeg er kjærlighet," for kjærlighet er selve din natur.Jeg, kjærlighet, kan ikke erfares som et objekt, men hver gang jeg erfarer objekter, opplever jeg meg selv reflektert i dem. Dette er det motsatte av den misforståelsen noen moderne ikke-dualister sprer, nemlig at objekter ikke eksisterer. Selvfølgelig eksisterer objekter – ellers kunne vi ikke erfare dem. Hver gang vi sier "Veggen er," "Bordet er," eller "Stolen er," opplever vi selvet i form av reflektert eksistens. Eksistensen av bordet, for eksempel, er en refleksjon av selvet som tar form gjennom bordets navn og skikkelse. På denne måten er verden av objekter en refleksjon av selvet.På samme måte kan reflektert lykksalighet erfares. Hver gang vi opplever lykke ved tilstedeværelsen av et objekt – som en sjokoladekake, for eksempel – er det ikke objektet som skaper lykken. Sjokoladekaken er bare sukker og karbohydrater; lykksaligheten kommer fra selvet, reflektert i opplevelsen.Frigjøring, som er selvkunnskap og ensbetydende med ikke-dualistisk kjærlighet, handler om å gjøre krav på din sanne identitet som kjærlighet. Det er en dyp forståelse av forskjellen mellom opprinnelig kjærlighet og dens refleksjon, og en erkjennelse av at kjærlighet, i sin reneste form, er hvem du alltid har vært. Når og hvor noen opplever kjærlighet, opplever jeg også kjærlighetJeg kan si: "Jeg eksisterer og jeg er bevisst," men kan jeg også si at jeg elsker alt som er? En uopplyst person forstår ikke at når han elsker et objekt, erfarer han faktisk sin egen kjærlighetsnatur og projiserer denne kjærligheten på objektet. En opplyst eller vis person, derimot, forstår at når han erfarer objekter – og livet er en kontinuerlig strøm av erfaringer med objekter – opplever han i virkeligheten sin egen eksistens, bevissthet, lykksalighet og kjærlighet.Den vise sier: "Jeg erfarer kjærlighet i alt og overalt. Når noen erfarer kjærlighet, er det jeg som erfarer kjærlighet." Som det uttrykkes i Bhagavad Gita (6.29): "Han ser alle vesener i selvet og selvet i alle vesener. Og hvordan ‘ser’ han? Han vet."Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom