Kan Oljefondet bli en sikkerhetsrisiko og et internasjonalt hatobjekt?

KÅKÅnomics i Oslo 2025 • Kjetil B. Alstadheim, Kjetil A. Jakobsen, Cecilie Hellestveit, Knut N. Kjær, Ulf Sverdrup, Kari Elisabeth Kaski, Frode Jacobsen, Henrik Asheim • Siden Statens pensjonsfond utland ble etablert i 1996, har verdien til fondet økt tilnærmet eksponentielt hvert femte år. I skrivende stund er fondets verdi i overkant av 21 000 milliarder kroner. Fondet er nå deleier i rundt 9000 selskaper i mer enn 70 land, som betyr at Norge eier rundt 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper. Oljefondet til det lille landet Norge, er nå verdens største enkeltinvestor, med en raskt voksende interesse for fondets investeringer.  Skulle verdistigningen fortsette i samme takt i to tiår, kan oljefondet være verdt mer enn alle verdens statsbudsjett sammenlagt. Verden rundt kan Norge bli selve innbegrepet av «utenlandsk kapital» og «utenlandsk eierskap». Det er en rolle som, historisk sett, har vært svært risikofylt. Er vi i ferd med å investere oss inn i en sikkerhetspolitisk risikosone, hvor fondet til slutt kan ende opp som et internasjonalt hatobjekt?  VI SPØR: Hvor er vi egentlig på vei? Hvor og hvordan bør oljefondet investeres i fremtiden? Hvordan ser Norge, oljefondet og oljevirksomheten ut fra omverden? Hvor går grensen mellom etikk og politikk? Kan oljefondet demokratiseres på andre måter? Er det på tide å si at nok er nok, og at oljefondet heretter ikke bør vokse noe særlig? Hva betyr det for oljenæringen om fondets vekst må dempes? Er det meningsfullt å sette klimahensynene til side til fordel for framtidige petroleumsinntekter som landet neppe kan gjøre bruk av. Bør handlingsregelen mykes opp, slik at mer penger kan tas ut?