Løgnene vi forteller oss selv (og andre)

Velkommen til en ny episode om løgnene vi forteller oss selv. Jeg heter Sondre Risholm Liverød, og jeg er psykolog. Dette er SinnSyn – en podcast om hverdagspsykologi for både fagfolk og folk flest. I dag skal vi utforske et tema som er både nært og universelt: Hvorfor lyver vi for oss selv? Hva slags løgner er det snakk om, og hvordan påvirker de livene våre, relasjonene våre og ikke minst vår psykiske helse? Sammen med journalist Inga Vinjeje Engvik skal vi dykke ned i dette landskapet, inspirert av boken til Jon Fredriksson, «Løgnene vi forteller oss selv». Vi skal blant annet se på om psykiske plager ofte handler om en form for selvbedrag, og om det å håpe på endring egentlig er det samme som å lyve for seg selv. Må vi velge mellom håp og virkelighet, eller finnes det en balanse? Og ikke minst: Finnes det noen løgner som faktisk er bedre enn sannheten? Dette er spørsmål vi skal forsøke å besvare i dagens episode. Løgn har vært et tema på SinnSyn ved flere anledninger, og det er ikke uten grunn. Løgn – både de vi forteller andre og de vi forteller oss selv – er et sentralt element i psykisk helse. Noen ganger lyver vi bevisst, andre ganger forvrenger vi sannheten uten at vi selv er klar over det. Mange vil hevde at psykisk helse handler om å tåle og leve så tett på virkeligheten som mulig. Men hva er egentlig virkeligheten? Er den fast, eller er den noe vi er med på å forme gjennom våre egne perspektiver og handlinger? Når vi lever på livsløgner som i liten grad korresponderer med virkeligheten, kan vi ende opp med å leve ganske dårlige liv. Ta for eksempel Donald Trump – han lever på en overdreven fantasi om sin egen fortreffelighet, og hans private virkelighet kolliderer ofte med den ytre virkeligheten. Når slike virkelighetsfjerne trekk kombineres med makt, kan det få katastrofale følger. Men i den andre enden av spekteret finner vi mennesker som har svært lave tanker om seg selv, ofte som følge av kritikk, mobbing eller omsorgssvikt. Deres negative syn på seg selv blir en del av deres virkelighet, og det påvirker livskvaliteten deres. De har lært å oppfatte seg selv som mindreverdige, ofte på grunn av andres løgner eller destruktive utspill. En annen type løgn handler om de små underdragelsene vi gjør for å unngå ubehagelige følelser. Vi lyver til andre for å bevare god stemning, eller vi unngår å si det vi egentlig mener fordi vi tror den andre ikke tåler det. Dette kan være en nedvurdering av den andre, eller rett og slett et forsøk på å unngå ubehag for oss selv. På denne måten legger vi opp til et litt løgnaktig spill som langsomt stripper både oss selv og relasjonene våre for integritet og åpenhet. Disse tilsynelatende ubetydelige hverdagsløgdene kan være en langsom vei inn i dårlige relasjoner, ensomhet og psykiske plager. Ofte sammenligner jeg psykisk og fysisk helse. Hvis jeg trener mye, kan jeg løfte tyngre vekter. Psykisk vektløft handler om å tåle virkeligheten: Se sine egne svakheter, tåle følelser, være ærlig og unngå snarveier som gir en lettelse i øyeblikket, men som på sikt krever at vi er utro mot oss selv og sannheten. Hvordan blir man egentlig psykisk sterk? Man trener på å nærme seg virkeligheten, være oppriktig og undersøke rasjonelle bakgrunner for egne tanker, følelser og handlinger. Problemet er at vi ofte lyver for oss selv uten å vite det. Selv om virkeligheten ikke er en absolutt størrelse, tror jeg det er mulig å leve mer eller mindre sannferdig. Psykisk sterke mennesker lever så sannferdig som mulig, og de holder denne standarden som en underforstått målsetting gjennom hele livet. Motsatt risikerer man å bli psykisk svak hver gang man unngår følelsesmessig ubehag med hvite løgner og unnvikelser. På treningssenteret løfter vi vekter for å bli fysisk sterke. På et mentalt helsestudio løfter vi oss selv mot en stadig mer oppriktig livsførsel. Det er en kontinuerlig prosess, og det er ikke alltid lett. Når vi snakker om løgner vi forteller oss selv, handler det ofte om psykiske forsvarsmekanismer. Vi fortrenger følelser og tanker som er for vanskelige å ta inn over oss. Disse fortrengte følelsene kan likevel påvirke oss, selv om vi ikke er klar over det. Da lager vi oss andre forklaringer på hvorfor vi gjør som vi gjør – små løgner som kanskje er mer utbredt enn vi tror. For eksempel kan jeg rasjonalisere varme følelser. Hvis jeg gjør noe bra for noen, kan jeg si til meg selv at det bare var det moralsk riktige å gjøre, i stedet for å innrømme at jeg faktisk bryr meg om denne personen. Det blir for nært, så jeg lager en forklaring som distanserer meg litt. Dette er små løgner vi forteller oss selv, og de kan være mange. Men gjør alle løgner oss syke? Nei, jeg tror ikke det. Og jeg tror heller ikke vi noen gang kan nå et ideal om fullstendig sannhet. Vi vet aldri helt hvorfor vi gjør det vi gjør, fordi motivasjonen vår er sammensatt av utallige faktorer – hvorav vi kanskje bare kjenner til noen få. Derfor handler vi ikke nødvendigvis på bakgrunn av en løgn, men på bakgrunn av mange faktorer vi ikke er klar over. Løgnspekteret er stort – noen løgner ligger tett på virkeligheten, andre er langt unna. Du kan for eksempel ha en overdreven positiv forståelse av deg selv – det vi kaller narsissisme. Da lever du langt fra virkeligheten, og det kan få store konsekvenser, spesielt hvis du har mye makt. Men det motsatte er også et problem: Mange jeg møter i psykiatrisk poliklinikk har altfor lave tanker om seg selv. De tror de er mislykkede, at ingen liker dem, at de alltid blir sviktet. Disse «sannhetene» er ofte ikke sanne, men de har blitt adoptert gjennom erfaringer som mobbing eller omsorgssvikt. Så hva gjør vi med disse løgnene? Det første steget er å bli bevisst på dem. Ofte må vi avsløre hvor de kommer fra. Kanskje har du alltid trodd at du er en dårlig sjåfør, fordi du fikk mye kritikk da du lærte å kjøre. Denne ideen har blitt installert i deg, og du har videreført den som en sannhet. Men det er ikke nødvendigvis sant. Det samme gjelder ideer om egen verdi – kanskje du har tatt til deg en følelse av å være mindreverdig fordi det var lettere å tro at det var din feil enn å innse at foreldrene dine ikke klarte å ta vare på deg. Dette kan bli en livslang byrde som hindrer deg i å leve optimalt. Noen ganger handler løgnene også om håp. For eksempel kan du håpe på at en partner skal slutte å være utro, selv om alt tyder på at det ikke kommer til å skje. Er det å håpe på endring det samme som å lyve for seg selv? Må vi velge mellom håp og virkelighet? Jeg tror ikke det. Men jeg tror vi må være bevisste på når håpet blir en måte å unngå å forholde oss til virkeligheten på. Hvis du hele tiden håper på at noe skal endre seg, men ingenting tyder på at det vil skje, kan det være mer realistisk å innse at det du ønsker deg ikke er mulig. Det samme gjelder forholdet til foreldre. Mange går gjennom livet med et håp om at foreldrene skal forandre seg, selv om de aldri har vist evne til det. Da blir livet en gjentakende skuffelse. Kanskje er det mer realistisk å innse at det du ønsker fra foreldrene dine, ikke er noe de har kapasitet til å gi. Å håpe på det kan bli en måte å prøve å kontrollere noe du ikke kan kontrollere, og det er en dårlig måte å leve på. Men det er også viktig å forstå at vi alle har behov for å beskytte oss mot virkeligheten i blant. Noen ganger er løgnen en buffer mot en virkelighet som er for tung å bære. For eksempel kan det være for mye for en forelder å innse at de ikke har vært der for barna sine. Da tviholder de på en sannhet om at de gjorde sitt beste, selv om de kanskje ikke var til stede emosjonelt. For noen er denne løgnen nødvendig for å kunne leve videre. Men de fleste av oss lever ikke på store livsløgner. Vi har heller mange små underdragelser – små måter å lyve for oss selv på i hverdagen. Kanskje unngår vi å ta opp noe vanskelig med partneren, og i stedet håper vi at det går over. Kanskje spiser vi litt sjokolade selv om vi vet vi ikke burde, og finner en forklaring som rettferdiggjør de...