Mellom determinisme og ansvar

Velkommen til en ny episode om fri vilje, ansvar og psykisk helse. Er det egentlig du som tar valg i livet ditt, eller er valgene allerede tatt for deg – av din genetikk, din barndom, og din nevrobiologi? Dette er et av de mest grunnleggende og samtidig mest forstyrrende spørsmålene vi kan stille oss som mennesker. Har vi egentlig fri vilje? For noen kan dette høres ut som en fjern, akademisk debatt, men spørsmålet om vi faktisk fritt velger våre tanker, følelser og handlinger, eller om vi bare tror vi gjør det, har enorme konsekvenser for hvordan vi forstår oss selv, vår skyld, vårt ansvar og vår psykiske helse. I dag skal vi utforske dette paradokset sammen. Kan vi forene et deterministisk verdensbilde – altså tanken om at alt er årsaksbestemt – med behovet for ansvar og handlekraft? Er det mulig å tenke at fri vilje ikke finnes i en objektiv forstand, men likevel har psykologisk nytteverdi? Dette er ikke bare et filosofisk spørsmål, det er et eksistensielt og terapeutisk dilemma som påvirker hvordan vi lever livene våre, forstår vår egen lidelse, og hvordan vi møter andre mennesker. Så bli med når vi nå forsøker å jonglere med determinisme, ansvar, frihet og psykisk helse, og spør: Hva skjer med mennesket når det mister troen på at det selv styrer skuta? La oss starte med å se nærmere på hva determinisme egentlig betyr. Robert Sapolsky, en av de mest profilerte stemmene i denne debatten, har skrevet boken “Determined”, hvor han viser hvordan genetikk, barndomserfaringer, kulturelle betingelser og mye mer former måten hjernen vår fungerer på. Hvis vi aksepterer argumentene til Sapolsky og Sam Harris, som også har skrevet om dette i boken “Free Will”, så må vi kanskje revurdere alle antakelser vi har om valg, ansvarlighet, straff, og i hvilken grad vi egentlig forfatter vårt eget liv. Sapolsky åpner sin bok med en kjent anekdote fra filosofien, hvor universet visstnok hviler på ryggen til en skilpadde, som igjen hviler på en annen skilpadde, og så videre – skilpadder hele veien ned. Det høres absurd ut, men det illustrerer poenget om at alt har en årsak, som igjen har en årsak, og slik fortsetter det. Det er ikke noe “nederst”, ingen begynnelse, bare en uendelig kjede av årsaker. Og på samme måte, sier deterministene, er det med oss mennesker: Alt vi gjør og foretar oss er styrt av disposisjoner i hjernen vår, som igjen er formet av gener, miljø, og tidligere erfaringer – helt tilbake til før vi ble født. Valg iverksettes på et nivå langt nede i hjernen vår, og handler om hvilke tanker, følelser eller stimuli som er til stede akkurat da. Dette påvirkes av hvordan hormonene våre har formet oss gjennom livet, hvor følsomme hjernene våre er for hormonelle bevegelser, hva slags genetisk utgangspunkt vi har, og formative opplevelser i barndommen. Til og med det som skjedde mens vi lå i livmoren, kan påvirke oss. Hvis moren din drakk mye alkohol under svangerskapet, vil det påvirke nevrokjemien din, hormonbalansen, og dermed avgjørelser du tar senere i livet. Det er altså “skilpadder hele veien ned”, helt tilbake til tidligere generasjoner og kanskje til og med til The Big Bang. Alt er et resultat av genetisk arv og kulturell påvirkning fra samfunnet vi ble født inn i, som i seg selv er formet av økologiske og evolusjonære prosesser. Deterministene mener det er mer absurd å tro at noe plutselig oppstår uten en årsak, enn å tro på en uendelig kjede av årsaker. Men selv om mange av oss aksepterer at noen ting er styrt av biologi og miljø, holder vi likevel fast ved ideen om fri vilje i mange sammenhenger. Vi føler oss ansvarlige for handlingene våre, vi kan være skyldige i ugjerninger, og vi kan være stolte av suksess. Samtidig aksepterer vi at lærevansker, depresjon, eller det å være venstre- eller høyrehendt, ikke er valg vi har tatt. Vi godtar at mennesker som har vært utsatt for misbruk og forsømmelse i barndommen, kan utvikle voldelig atferd senere i livet. Men vi sliter med å akseptere at all atferd er biologisk og kulturelt bestemt. Her begynner argumentene våre å vakle. Både Sam Harris og Robert Sapolsky viser til nevroforskeren Benjamin Libet, som på 80-tallet gjorde eksperimenter hvor han mente å bevise at hjernen iverksetter en handling før vi bevisst vet at vi skal gjøre det. I eksperimentene ble folk bedt om å trykke på en knapp og notere nøyaktig tidspunktet de bestemte seg for å gjøre det. Samtidig målte man nevral aktivitet i hjernen. Resultatene viste at hjernen hadde allerede “bestemt seg” for hvilken knapp som skulle trykkes, opptil 200 millisekunder før personen selv var bevisst på avgjørelsen. Det betyr at avgjørelsen blir tatt utenfor vår bevissthet, og først når handlingen er i gang, tar vi eierskap til den. Vi føler at vi har valgt fritt, selv om konklusjonen er tatt på et nevralt nivå vi ikke har bevisst kontroll over. Dette antyder at handling skjer før den bevisste opplevelsen av en beslutning. Sapolsky bygger videre på dette og hevder at ideen om et fritt, uavhengig valg er en illusjon. Handlinger er et resultat av biologiske prosesser og tidligere påvirkninger, ikke et uavhengig “jeg” som velger fritt. Men Sapolsky åpner for at vi kanskje har en “fri vil ikke” – altså at vi kan velge å ikke handle på en impuls. Dette ligner på impulskontroll, hvor vi kan la et initiativ leve eller “drepe” det. Men også denne evnen er bestemt av genetikk, tidligere erfaringer, traumer og utvikling. Prefrontal cortex, som styrer impulskontroll, er ulikt utviklet hos ulike mennesker, og formes både av genetikk og miljø. Så selv vår evne til å hemme en handling er ikke viljestyrt i en fri forstand, men et resultat av nevrobiologiske og miljømessige faktorer. La oss se på et konkret eksempel: En politimann i 40-årene må på et øyeblikk bestemme seg for om han skal skyte en mistenkt eller ikke. Hva styrer denne avgjørelsen? I sekundene før han eventuelt trykker på avtrekkeren, vurderer han ulike risikofaktorer. Hva slags gjenstand holder den mistenkte? Hvilket kjønn og hvilken hudfarge har personen? Studier viser at slike vurderinger påvirkes av fordommer, og til og med av lukt i rommet. Hvis det lukter vondt, er vi mer tilbøyelige til å svare konservativt på politiske spørsmål, og mer tilbøyelige til å skyte i truende situasjoner. Sult påvirker også avgjørelser: Dommere dømmer mildere etter lunsj enn før lunsj. Testosteronnivåer påvirker hvor trusselaktig vi oppfatter situasjoner. Alt dette – biologi, erfaringer, miljø – bringes til bordet i det øyeblikket en beslutning tas. Vi velger ikke hvilken livmor vi skal utvikle oss i, eller hvilke gener vi får. Nivået av alkohol, narkotika og stress hos mor under svangerskapet påvirker hjernekjemien vår. Har du et spesielt gen som bryter ned serotonin, og dette genet aktiveres av omsorgssvikt, er du genetisk disponert for antisocial atferd. Så når politimannen tar en avgjørelse på et sekund, er det egentlig en avgjørelse som har vært under utvikling i over 40 år – kanskje mye lenger, påvirket av familiehistorie, traumer og utallige andre faktorer. Så hva betyr dette for skyld og ansvar? Hvis vi forlater ideen om fri vilje, bør vi fortsatt holde folk ansvarlige for handlingene sine? Sapolsky bruker epilepsi som eksempel. Før i tiden trodde man at epilepsi skyldtes hekseri, men nå vet vi at det handler om nevrologiske prosesser. Hvis en sjåfør får et epileptisk anfall og kjører på noen, tenker vi at det er en tragisk ulykke. Men hvis sjåføren har glemt å ta medisinen sin, begynner vi å tildele skyld. Men også glemsomheten er styrt av årsaksfaktorer utenfor hans kontroll. Skal vi da klandre ham? Sapolsky argumenterer for at vi bør tenke på mennesker som biler uten bremser: Vi reparerer dem hvis vi kan, og hvis ikke, lar vi dem ikke kjøre på veien. Vi skal fortsatt beskytte samfunnet, men ikke straffe av hat eller hevn, men av nødvendighet. Dette utfordrer vår intuisjon om skyld og ansvar. Vi skiller hele tiden mellom ulike grader av ansvar. En psykisk syk mann som dreper etter en hallusinasjon, ser vi ...