Når handlingene avslører hensikten

"Så stod Bileam opp om morgenen og salte eselet sitt. Så dro han av sted med Moabs ledere." (4. Mos. 22,21)Når vi leser videre, kan vi bli forvirret. Gud hadde sagt at Bileam skulle dra, men når han dro, ble Gud sint (v. 22). Er Gud uforutsigbar, er Han ikke til å stole på? Selve navnet "Bileam" betyr folke-forderver, og det var han som var den svikefulle.Gud hadde først sagt at Bileam ikke skulle dra. For hensikten med turen var å forbanne de som Gud velsignet (v. 12). Bileam søkte råd hos Gud likevel, med håp om å kunne omgå Guds befaling og oppnå Balaks betaling, selv om han i det ytre ga uttrykk for det motsatte, kan vi lese (v. 18-19, 2. Pet. 2,14-15). Det ble en ulykksalig tur. Den store profeten som skrøt av å ha åpne øyne, han var blind for det som et dumt esel så. Og han endte opp med å velsigne likevel (v. 23-33; 24,3+16, kap. 23+24).For oss er det kanskje motsatt? Fristes vi av verdens belønning til å omgå befalingen og velsigne det som Gud har forbannet? Å spørre hva Guds vilje er, når Han allerede har sagt det, fører oss i en retning som blir til ulykke. Et ordtak sier at "Gud gir i sin vrede det han nekter i sin nåde" (Gullgruva). Vi ønsker vel ikke det?Nei, la historien om Bileam være til ettertanke for oss, slik at vi kan avsløre hensiktene våre, så vi oppriktig kan spør hva som er Guds vilje. Og la oss da gå til sannhetens kilde, til Bibelen, og se hva som står, og bøye oss for det som står der. For det vil bli til mye større velsignelse for oss og for andre.Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.