Når livet føles som en uendelig storm

Velkommen til en ny episode om proaktivitet – og om hvordan vi kan ta styringen i eget liv, selv når det føles som om alt rundt oss drar oss i ulike retninger. Har du noen gang kjent på følelsen av å være en passasjer i ditt eget liv? Kanskje du har opplevd at krav, forventninger og tilfeldigheter kaster deg hit og dit, og at du til slutt står igjen utmattet, uten retning og uten en følelse av kontroll. Dette er en erfaring mange av oss deler, spesielt i en tid hvor ytre press ofte overskygger vår egen opplevelse av å ha innflytelse. Men hva om det finnes en vei ut av denne tilstanden? Hva om det er mulig å finne tilbake til en indre drivkraft, et sted i oss hvor vi igjen kan kjenne på initiativ, valg og handlingskraft? I denne episoden skal vi utforske nettopp dette – gjennom Stephen Coveys første og kanskje mest grunnleggende vane: det å være proaktiv. Dette handler ikke bare om å være handlekraftig eller å fikse alt som går galt. Det handler om å utvikle en grunnleggende holdning til livet, der vi tar ansvar for våre egne måter å møte verden på. La oss begynne med å se nærmere på hva det egentlig betyr å være proaktiv. Coveys bok, "The 7 Habits of Highly Effective People", har blitt en slags veiviser for mange som ønsker å finne retning i livet. Selv om jeg kan kjenne på en viss motstand mot begrepet "effektivitet" – for det er ikke nødvendigvis slik at de mest effektive menneskene er de mest tilfredse eller de mest inspirerende – så har Covey likevel truffet noe grunnleggende med sine syv vaner. Og den første vanen, å ta proaktiv kontroll over responsene dine til verden, er kanskje den mest fundamentale av dem alle. Vi har alle hørt mange av disse rådene før. Det er ikke nødvendigvis så mye nytt i det Covey skriver, og det er kanskje ikke så rart, for boka hans kom ut allerede i 1989. Mange som har skrevet om selvutvikling etterpå, har bygget videre på hans tanker. Men det Covey gjør, er å stille spørsmålet: Hva er det egentlig som gjør deg til deg? Er det evolusjonen, DNA-et ditt, foreldrene dine, eller miljøet og kulturen du vokser opp i? Alle disse faktorene former oss, det er det ingen tvil om. Men Covey mener at det er noe litt deterministisk over disse forklaringsmodellene – altså at de gir inntrykk av at livene våre er prisgitt påvirkninger utenfra, og at vi egentlig ikke har så mye vi skulle ha sagt selv. Det er ikke usant at vi formes av omgivelsene våre, av foreldrene våre, av genene våre og så videre. Men Covey påpeker at mennesker som virkelig tar ansvar for eget liv, innser noe mer. De gjør det til en vane å nærme seg verden på en litt annen måte. De innser at selv om vi ikke kan kontrollere alt, så kan vi kontrollere oss selv. Det er dette som er kjernen i den første vanen: å ta proaktiv kontroll over eget liv. En avgjørende forskjell mellom mennesker og andre dyr er vår evne til selvbevissthet. Dyr er i stor grad avhengig av ytre stimuli – de reagerer ofte forhåndsprogrammert på det som skjer rundt dem. Mennesker, derimot, har muligheten til å ta en pause, reflektere, og bestemme seg for hvordan de vil reagere. Dette kan høres banalt ut, men det er faktisk ganske dyptgripende. Tenk deg at du har planlagt en piknik i parken, og så begynner det å regne. Vil du la det uventede regnværet ødelegge for deg, eller vil du proaktivt fokusere på det som kan reddes, og hvordan du likevel kan få en god opplevelse ut av situasjonen? Det handler altså ikke bare om hvordan du har det, men om hvordan du tar det. Å være et proaktivt menneske betyr å ikke være et offer for omstendighetene. Dette berører også spørsmålet om fri vilje, som er et stort tema i både filosofi og psykologi. Psykisk lidelse kan kanskje forstås som mangel på fri vilje – det å være som et dyr som reagerer reaktivt og uten refleksjon, uten mulighet til å styre hvordan man føler eller tenker om en situasjon. Når du ikke tar et aktivt valg i hvordan du skal forholde deg til noe, men bare reagerer slik du alltid har gjort, da går du på automatikk. Covey mener at selvbevisstheten vår gir oss muligheten til å stoppe opp, ta en pause, reflektere og velge noe annet. Kanskje veien til et rikere liv handler om å få mer fri vilje – eller i det minste en opplevelse av det. På et praktisk nivå ser vi at mennesker blir bedre psykisk når de opplever at de har mer fri vilje. De kan i større grad ta ansvar for, og har større mulighet til å velge sine handlinger i møte med utfordringer. De vet hva de kan velge, og de har blitt kjent med sine egne behov, slik at de kan navigere både innover og utover når de står i vanskelige situasjoner. Hvis noen krever noe av deg, og du alltid sier ja fordi du ikke tør å si nei, da har du egentlig ikke noe valg. Da er du ikke fri, og du tar alltid det samme valget, basert på gamle mønstre og automatiske reaksjoner. Å være et proaktivt menneske handler om å bryte ut av dette. Noen sier i terapi: "Jeg vil ikke være en robot som bare tenker rasjonelt, jeg har masse følelser som styrer meg." Men det å ha følelser som styrer deg, hvor du bare handler på impuls uten rom for refleksjon, det er jo nettopp å være en robot. Det å ha sterke følelser som styrer oss, uten at vi undersøker eller vurderer dem, er mye mer likt å være en robot enn det å handle veloverveid og rasjonelt. Når du handler veloverveid, handler du ikke automatisk – du handler med bevissthet. Så det å være rasjonell og handle veloverveid er faktisk det motsatte av å være en robot. Å være menneske handler om å kunne undersøke følelsene sine, vurdere dem, og noen ganger handle stikk i strid med dem hvis det er det beste. Vi vil jo helst unngå å være forhåndsprogrammerte roboter, diktert av tidligere erfaringer, ideologier, kulturelle føringer og foreldrenes formaninger. Det Covey forsøker å overbevise oss om, er at vi kan ta mer initiativ og leve på våre egne premisser. Det handler om å ta ansvar i eget liv og leve proaktivt, men det er ikke alltid så lett. Vi lever tross alt i en tid der mange opplever tilværelsen som en uendelig rekke av krav, forventninger og press. Mange kjenner seg som kasteballer for ytre omstendigheter, som om livet skjer med dem, heller enn at de selv er aktive deltagere. Dette er kjernen i Coveys første vane: å være proaktiv. Det handler om å ta eierskap til eget liv, ikke som en klisjé, men som en dyp og prinsipiell holdning til tilværelsen. Covey trekker en linje mellom oss mennesker og andre arter – vi har evnen til selvinnsikt, til å reflektere over oss selv og velge hvordan vi skal reagere. Dette er ikke bare en retorisk idé, men et psykologisk og filosofisk ankerpunkt som står i motsetning til det deterministiske synet på mennesket – altså teorier som ser oss som helt og holdent formet av gener, miljø eller oppvekst. Det er mange som hevder at vi er ganske forhåndsprogrammerte, at vi er determinerte – altså at alt vi tenker, føler og foretar oss er styrt av tidligere årsaker som ligger forut for akkurat denne handlingen, og som vi dypest sett ikke har kontroll over. På mange måter kan det være sant at vi ikke har noen absolutt fri vilje, men samtidig er det viktig å beholde ideen om fri vilje. Det er et stort dilemma i denne debatten. For det å tro at vi har fri vilje, gjør oss mer proaktive. Det er forebyggende for depresjon og lært hjelpesløshet. Så selv om vi kanskje ikke har full fri vilje, spiller troen på det en viktig rolle. Mennesker som ikke tror de har fri vilje, kan lett havne i en type fatalisme og apati. De som beholder troen på at de er aktører i eget liv, tar eierskap til sine handlinger og tar ansvar, lever bedre, får til mer, lykkes oftere og har mindre psykisk lidelse. Ideen om å ha fri vilje og ta eierskap til livet sitt er en psykologisk ressurs. Det er et paradoks mellom determinisme – som hevder at fri vilje ikke finnes – og den psykologiske verdien av å tro på fri vilje. Kanskje er det derfor viktig å holde fast ved denne ideen, og det er nettopp det Covey setter i førersetet i sin første vane. I psykologien finner vi et nærliggende konsep...