Relasjonelle strategier

Velkommen til en ny episode om tilknytning og hvorfor relasjoner er så avgjørende for både vår psykiske og fysiske helse. Mennesket er et sosialt vesen, og kvaliteten på våre relasjoner påvirker oss mer enn vi kanskje tror. Trygge relasjoner fungerer som en psykologisk buffer mot livets utfordringer – de hjelper oss å regulere stress, håndtere følelser og gir oss en følelse av tilhørighet og mening. Vi har utviklet et nervesystem som er ekstremt sensitivt for samspill, og forskning viser at mangel på trygge relasjoner kan føre til alvorlige psykiske og fysiske plager. Tillit og samarbeid har vært avgjørende for vår overlevelse som art, og det er nettopp dette vi skal utforske i dag: Hvordan etablerer vi trygghet i relasjoner, hva skjer når vi mangler den, og hvordan kan vi forstå oss selv og andre gjennom tilknytningsteori? La oss starte med et evolusjonspsykologisk blikk. Menneskets nisje har aldri vært styrke eller fart – det er evnen til å knytte sterke bånd og samarbeide i komplekse sosiale strukturer som har gjort oss til den arten vi er i dag. Når vi føler oss trygge i våre relasjoner, frigjøres mental kapasitet til kreativitet, utforskning og læring. Uten denne tryggheten aktiveres kroppens stressresponser, og vi kan havne i en tilstand av konstant beredskap. Dette kan igjen svekke både vår fysiske helse og kognitive funksjon. Men hvordan etablerer vi egentlig denne tryggheten, og hva skjer når vi ikke har den? Tilknytningsteori gir oss noen av de mest gjennomgripende svarene på dette. Det er en av de mest innflytelsesrike psykologiske teoriene etter Freud, og har en solid forskningsbase. Siden John Bowlby og Mary Ainsworth begynte å utforske tilknytning på 60- og 70-tallet, har vi fått et stadig klarere bilde av hvor avgjørende tilknytning er for vår psykiske helse. Tilknytning handler om båndet to mennesker deler, et bånd som varer over tid og som gir et spesielt behov for å holde kontakten. Et nært, personlig forhold gir oss følelsesmessig trygghet, og denne tryggheten gjør oss i stand til å stå i anstrengende situasjoner og regulere oss selv. Det er gjort mange studier på hvordan mennesker håndterer stress, avhengig av om de har trygge relasjoner eller ikke. For eksempel, hvis du setter en person i en stressende situasjon og de holder hånden til noen de har en trygg tilknytning til – en partner, søsken eller god venn – dempes aktiviteten i hjernen som koder for stressreaksjoner. Mangel på slike relasjoner gjør det vanskeligere å regulere seg selv, og man blir lettere overveldet av følelser. Dette er ikke bare følelsesmessig viktig, men også fysisk. Mangel på trygg og nær relasjon kan være like alvorlig for kroppen som mangel på viktige næringsstoffer. Det er også skadelig for helsen å være i utrygge relasjoner. Har du en partner du er utrygg på, vil blodtrykket ditt stige i nærvær av den personen. Har du en trygg partner, reguleres blodtrykket ned. Utrygge relasjoner er faktisk en av de høyeste risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer. Derfor er det å forstå og bygge sterke relasjoner helt avgjørende. Jeg tror dette er kjernen i mange menneskers grunnleggende problematikk: Hvordan har vi lært å relatere oss til andre mennesker? Dette er noe vi lærer tidlig i livet. Våre erfaringer med de viktigste omsorgspersonene blir en mal for hvordan vi forholder oss til andre senere i livet. Forfedrene våre lærte at det å stole på hverandre var den eneste måten å overleve på. Bare de som fant pålitelige partnere, kunne føre genene videre. Mangel på tillit er ofte roten til de største problemene vi har. Når tilliten forvitrer, får vi en utrygg tilknytning, og da kan vi ikke ta sikkerheten i relasjonen for gitt. Vi begynner å overvåke hele tiden om relasjonen er i fare eller ikke. Dette kan sammenlignes med geopolitikk: Når en allianse som har vært trygg i mange tiår plutselig blir usikker, bruker vi mye kapasitet på å vurdere om vi kan stole på den eller ikke. Det samme skjer i et ekteskap hvis tilliten brister. Når vi ikke kan ta trygghet for gitt, bruker vi enormt mye energi på å sjekke om det er trygt nå. Et samfunn måles ofte på hvordan det tar vare på de som sliter mest. Hvis de vet at de blir ivaretatt, trenger de ikke bruke all sin kapasitet på frykt. I Norge har vi et velferdssystem som gir mange denne grunnleggende tryggheten, og det gjør at vi kan bruke mer energi på å utforske og utvikle oss, i stedet for å bekymre oss for å miste omsorg eller kjærlighet. Men for de som ikke har trygge relasjoner, organiseres all energi rundt å bli ivaretatt og ikke miste omsorg. Da brukes ressursene på forsvar og sikkerhet, i stedet for utvikling. Tilknytning handler altså om å være komfortabel med både nærhet og autonomi. Den trygge tilknytningen ble identifisert av Mary Ainsworth gjennom "Strange Situation"-testen, og omtrent 60 prosent av befolkningen har en trygg tilknytning. Disse menneskene kan være selvstendige, stole på seg selv og andre, og bekymrer seg sjelden for om de blir forlatt. Men de fleste av oss har elementer av både trygg og utrygg tilknytning, og det er når de utrygge elementene dominerer at det blir vanskelig. De to første utrygge variantene er engstelig-ambivalent og unnvikende tilknytning. Ti år senere ble den desorganiserte tilknytningen identifisert, som regnes som den mest skadelige. La oss se nærmere på disse. Den engstelige-ambivalente tilknytningen utvikles ofte når omsorgspersoner er inkonsekvente – noen ganger tilgjengelige og støttende, andre ganger fraværende eller utilgjengelige. Barnet utvikler sterke følelsesmessige uttrykk for å holde omsorgspersonens oppmerksomhet. De kan virke klamrende eller dramatiske, i et desperat forsøk på å unngå brudd i tilknytningen. Dette kan følge dem inn i voksenlivet, hvor de stadig søker bekreftelse og er redde for å bli forlatt. Et eksempel er en jente som mister faren sin som fireåring, og vokser opp med en mor som blir dypt deprimert. Moren er tidvis tilgjengelig, andre ganger utilgjengelig. Jenta prøver å være så snill som mulig for å ikke miste omsorgen, og denne strategien tar hun med seg inn i andre relasjoner. Hun blir lett et bytte for mobbing, og i voksen alder er hun redd for å bli forlatt av partneren sin. Når partneren går på jobb, trigges den samme frykten som da moren forsvant inn på rommet og ble der i flere dager. Rasjonelt vet hun at partneren kommer tilbake, men følelsene tar overhånd. Denne engstelige tilknytningen fører til at man bruker mye energi på å tolke og bekymre seg for relasjoner. Man har ikke tillit til at ting fungerer, og bruker mye tid på å analysere om partneren fortsatt er interessert. Omsorgspersonenes egen engstelse kan også smitte over på barnet, slik at barnet opplever mye som farlig, selv om det ikke er det. Dette kan føre til at man som voksen mangler tro på seg selv og mestringsevne, og blir enda mer avhengig av andre. Man kan også undergrave andres selvstendighet, fordi andres autonomi oppleves som en trussel. Det er mulig å endre tilknytningsstil som voksen, men det er krevende. Det handler ikke bare om å "ikke være redd". Det krever nye relasjonelle erfaringer over tid, gjerne med stabile og trygge personer. En trygg partner kan hjelpe en utrygg partner, men det er viktig at den trygge ikke bare tilfredsstiller alle behovene til den engstelige, for det kan forsterke avhengigheten. Ofte ser vi at motsetninger tiltrekker hverandre: Den engstelige trekkes mot den unnvikende, som virker sterk og selvstendig. Men dette kan føre til destruktive mønstre, hvor den engstelige føler seg ignorert og den unnvikende føler seg kritisert. Den engstelige klarer ikke å legge fra seg en krangel før leggetid, mens den unnvikende holder følelsesmessige problemer på avstand og sover godt. Den unnvikende tilknytningen utvikles gjerne når omsorgspersoner er avvisende eller utilgjengelige. Barnet lærer å regulere seg selv ved å minimere behovet for nærhet. Som voksne kan disse menneskene ha vansker med intimitet og emosjonell åpenhet. De fremstår som svæ...