Spørsmål og svar om emnet ego og transcendens

Her er mer utdypende gransking og svar fra en Vedantalærer:  Spørsmål og svar om emnet ego og transcendens 1) Hva sier Vedanta om transcendens (overskridelse) av egoet?  Vedantalærer: For å kunne ordentlig svare på det spørsmålet, trenger vi å være klar på hva vi snakker om. Hva er egentlig egoet? Vedanta her tre grunnleggende konsepter med tanke på egoet: Det første er jiva. Kort fortalt er en jiva et fysisk vesen med kapasitet til å være bevisst. Alle planter, dyr og mennesker er jivas. Stein, biler og datamaskiner er ikke jivas. Det andre er ahamkara. Ahamkara er egentlig ikke et vesen i seg selv, men snarere er en del av subtilkroppen (sinnet, det indre redskapet). Enda mer presist, så er ahamkara en del av intellektet, men for å gjenta poenget så er det ikke en ting. Det er ikke et uavhengig bevisst vesen, som det er tenkt å være i den spirituelle verdenen. Generelt sett, er ahamkara den oppfatningen om at Jeg er en separat individuell entitet, og som følge av troen om at Jeg er en handler og en som nyter/erfarer. I overført betydning er det den som hevder å ha ansvar for alle beslutninger intellektet gjør og alle handlinger, som skjer i sinnet og kroppen. Mer spesifikt betyr det at ahamkara er overflod av ideer, som det tilsynelatende individet tenker om ham/henne, slik som Jeg er en mann eller dame; Jeg er svart, hvit, gul, rød; Jeg er fet, tynn, sunn, syk, ung, gammel, smart, dum, en konservativ, en liberal, kunstnerisk, forretningsbasert, spontan, pragmatisk, ryddig, rotete, en dronning osv. Som min lærer sier, er at verden er et supermarked av identiteter. Og egoet er det aspektet av den tilsynelatende personen, som identifiserer seg med disse identitetene og definerer seg selv som disse. Det tredje er abhimanam. Vi kan si at abhimanam er en forlengelse av ahamkara. Det er sans av eierskap, ideen, om at dette er mitt; dette tilhører meg. Det er egoets definisjon, som er nærmest betydningen av den vanlige vestlige definisjonen av ego som egoisme (selvgodhet) eller innbilskhet. Selv om det ikke nødvendigvis betyr en holdning av arroganse, antyder abhimanam en følelse av stolthet forbundet med ens besittelse av spesifikke objekter (håndgripelige ting, fysiske karakteristikker, egenskaper, mental skarphet og/eller kreativitet, eller personlige erfaringer og/eller bragder). I alle de tre tilfellene, er det en sans av personlig identitet, en sans av å være et Jeg, som er separat fra og forskjellig fra andre Jeg`er. Fra Vedantas ståsted er det en separasjonssans, som er essensen av personligheten. For å svare på spørsmålet ditt, sier Vedanta at det er separasjonssansen som trenger å være transcendert, og ikke sansen av personlighet, i seg selv. Med andre ord, selv om assosiasjonen med kropp-sinn-sanse komplekset vil fortsette, trenger en å avta å identifisere seg selv med det. Man trenger å forstå at selv om det viser seg som noe annet, er alle former essensmessig ikke noe annet enn bevissthet, den substansløse substansen, som er adhishthanam, grunnessensen som støtter hele manifestasjonen.  Transcendens av egoet har helt og holdent med forståelse å gjøre.  Jiva er kommet for å bli så lenge den fysiske kroppen er i live. Det er åpenbart at så lenge som det tilsynelatende individet er i live, trenger han en kropp for å navigere på hans vei gjennom den tilsynelatende virkeligheten og utmatte prarabdha karma, karma som uttrykker seg i konteksten av det spesifikke individets inkarnasjon, som allerede er i gang. Vi kan ikke gi opp vårt fysiske verktøy.