Superbruker på seg selv

Velkommen til en ny episode om hvordan vi kan forstå og håndtere våre egne tanker gjennom metaforer og analogier. I dag skal vi utforske hvordan det å se på hodet vårt som en datamaskin kan hjelpe oss til å forstå forskjellen på å være en vanlig bruker av vårt eget sinn – og det å være en superbruker. Dette er en episode for deg som noen ganger føler at tankene dine lever sitt eget liv, eller som ønsker å få litt mer grep om hvordan du egentlig fungerer mentalt. Kanskje har du kjent på at du går på autopilot, eller at du stadig havner i de samme tankemønstrene uten helt å forstå hvorfor. I dag skal vi løfte disse spørsmålene ut av hverdagskonteksten, og bruke en datametafor for å se på dem fra et nytt perspektiv. Kanskje kan det gi deg noen nye innsikter, og kanskje kan det hjelpe deg til å ta litt mer kontroll over ditt eget mentale operativsystem. La oss begynne med selve ideen om metaforer og analogier. Hvorfor er det nyttig å bruke slike bilder når vi skal forstå oss selv? Jo, det handler om å løfte et problem ut av sin vante sammenheng og plassere det i en helt annen kontekst. Når vi gjør det, kan vi ofte se nye sider ved problemet – eller oppdage løsninger vi ikke så før. Det er litt som å ta et kjent problem og flytte det over på en annen arena, for så å undersøke det der. Når vi har sett på det fra flere vinkler, kan vi ta det tilbake til vårt eget liv, og kanskje håndtere det på en ny måte. Dette handler om mental fleksibilitet. Det å kunne snu og vende på et problem, løfte det ut av hverdagen, og se om det finnes lignende utfordringer andre steder – og hvordan de løses der. Det er en måte å trene opp evnen til å tenke nytt, og ikke bare gå i de samme gamle sporene. I dag skal vi bruke en metafor som handler om å se hodet vårt som en datamaskin. Kanskje har du hørt det før, men i dag skal vi ha et litt annet fokus: Nemlig forholdet mellom å være bruker og superbruker av sitt eget mentale operativsystem. Hva betyr det å være en bruker? Jo, da tenker vi, løser oppgaver, jobber oss gjennom dagen, og tar avgjørelser uten nødvendigvis å reflektere så mye over hvorfor vi gjør som vi gjør. Vi bare er, og lar tankene og vanene våre styre oss. Men det å være superbruker, det er noe annet. Da logger du deg inn på et dypere nivå, med flere brukertilganger. Du kan gå inn og se på kildekodene i ditt eget mentale operativsystem. Da kan du oppdage at noen av disse kodene genererer tanker som stadig kritiserer deg, eller er negative, eller tror det verste. Kanskje hører du ikke disse tankene tydelig, men de påvirker likevel livet ditt – og livskvaliteten din – ganske mye, selv om de bare foregår i bakgrunnen. Å være superbruker betyr å kunne observere sitt eget sinn. Det handler om å legge merke til hvordan de ulike delene av deg selv bruker dette systemet. Dette er også en god metafor for mindfulness – det å være til stede og observere tankene dine uten å la deg rive med av dem. I dag skal vi altså snakke om forholdet mellom å være bruker og superbruker, og hvordan mindfulness og meditasjon kan være viktige mentale treningsøvelser for å styrke denne evnen. Det dukket opp en bok for meg, skrevet av en økonom – ikke en psykolog – og det gir ofte et litt annet og mer praktisk perspektiv på psykisk helse. Boken handler om å hacke sitt eget sinn – mindhacking. Her sammenlignes psykiske problemer med apper som ikke fungerer. Hvis Spotify-appen din plutselig spiller musikken baklengs, så er det noe galt med koden i appen. På samme måte kan det være noe i kildekodene i tankesystemet vårt som gjør at det ikke fungerer optimalt. Når vi bruker analogier på denne måten, ser vi på essensen av et problem, og undersøker om det finnes på andre arenaer. Kanskje kan vi lære noe nytt av å se på hvordan problemet håndteres der, og så ta det med oss tilbake til vårt eget liv. Når det gjelder syken, er det mange som sammenligner hjernen og vårt psykiske operativsystem med en datamaskin. Alt vi tolker informasjon med, er programvare installert i vårt mentale operativsystem. Hvordan vi fortolker informasjon, avhenger av hvilke algoritmer vi har installert i hodet vårt. Det jeg syntes var interessant med denne boken om mindhacking, var nettopp skillet mellom å være i brukermodus og superbrukermodus. Jeg har aldri helt visst hva en superbruker egentlig er, men jeg vet at mange rundt meg er superbrukere på ulike ting. For eksempel kan noen være superbrukere på et bestillingssystem på jobben – de har tilgang til kildekoden, kan sette opp nye funksjoner, og har flere tilganger enn vanlige brukere. Dette er en god analogi for forholdet mellom å tenke, og å tenke på hvordan vi tenker. Det er essensen av selvinnsikt – vår evne til metakognisjon. Ikke bare å tenke, men å tenke over hvordan vi tenker. Når vi er brukere, tenker vi, løser problemer, tar utfordringer, snakker med folk, og kommer oss gjennom dagen med de algoritmene vi har. De opererer ofte på autopilot. Men hvis vi stadig havner i depresjon, angst, eller konflikter, så er det kanskje autopiloten som ikke fører oss dit vi ønsker. Da må vi inn i superbrukermodus for å undersøke kildekodene i vårt eget mentale operativsystem. Dette er vanskelig, fordi vi ofte tror vi reflekterer og er i superbrukermodus, men egentlig har vi bare flere brukere inni oss selv – tanker som krangler med andre tanker. Det er fortsatt bare en del av programvaren. I superbrukermodus har du zoomet mye lenger ut. Du ser hele operativsystemet, alle brukerne, og hvordan de bruker programmet. Men med en gang du begynner å tenke, glir du tilbake i brukermodus uten å legge merke til det. Det er utfordringen: Vi tror vi er i superbrukermodus, men så fort vi begynner å tenke om det vi ser, er vi tilbake i brukermodus. Dette kjenner jeg igjen fra meditasjon. Det er essensen av meditasjon – å kunne hvile som observatør til tankene dine, uten å bli fanget av dem. Forfatteren av boken skriver mye om John Nash, matematikeren som fikk Nobelprisen og som hadde paranoid schizofreni. Han hørte stemmer og så ting som ikke var der, men klarte etter hvert å koble inn i superbrukermodus og skille mellom hvilke ideer som var fiksjon og hvilke som relaterte seg til virkeligheten. Han måtte hele tiden ut i superbrukermodus for å undersøke: Er dette et virkelig menneske, eller er det bare noe jeg ser? Dette ser vi også i filmen "A Beautiful Mind", hvor han hele tiden må undersøke programvaren sin for å være sikker på hva som er virkelig. Forholdet mellom å være bruker og superbruker gir gjenklang i meg. Jeg har tidligere brukt fotballmetaforen: Å spille kampen versus å sitte på tribunen og se kampen. Når du er i livet og i brukermodus, spiller du fotball. Men i superbrukermodus sitter du på tribunen og ser hele laget, ser hvordan de fungerer sammen, og hvor det svikter i forsvaret. Trenere fungerer ofte som superbrukere for laget. Men vi må være superbrukere i vårt eget sinn. Hvis vi ikke er det, har vi ikke tilgang til kildekodene i oss selv. Disse kodene er installert av alle erfaringene våre gjennom livet. Forfatteren av boken, John Hargrave, mener at det å være en mindhacker er evnen til å switche mellom tenking og metatenking – eller bruker og superbruker – med vilje. For å klare det, må vi styrke den viljestyrte oppmerksomheten vår. Han sier det finnes to typer oppmerksomhet – noe man også snakker om i mindfulness: Den refleksive og den viljestyrte oppmerksomheten. Når jeg har viljestyrt oppmerksomhet, er jeg til stede her og nå, konsentrerer meg, og tenker på hva jeg skal si. Hvis du følger med nå, bruker du viljestyrt oppmerksomhet. Men hvis noen roper navnet ditt og du snur deg automatisk, er det refleksiv oppmerksomhet – du blir stimulert utenfra, og oppmerksomheten din blir fanget. Hvis vi har lite viljestyrt oppmerksomhet, eier vi ikke livet vårt. Da er det vanskelig å koble inn i superbrukermodus, fordi det krever at vi med vilje fokuserer på måten vi tenker på. Dette er en treningssak. Hvis vi vokser opp med digitale dingser hele tiden, kan det gå utover ...