(U)lykkelig

Velkommen til en ny episode om lykke, livskvalitet og de psykologiske mekanismene som ligger bak. I dag skal vi utforske både hva som gjør oss lykkelige, og kanskje enda viktigere – hva som gjør oss ulykkelige. Vi skal se nærmere på hvordan livskvalitet utvikler seg gjennom ulike faser av livet, og hvilke faktorer som faktisk har størst betydning for vår trivsel. Er det trening, kosthold, gode relasjoner, eller kanskje noe helt annet som gir oss et godt liv? Og hvorfor opplever mange av oss en slags bølgedal midt i livet, mens andre finner en ro og tilfredshet etter fylte femti? Vi skal også innom begreper som psykologisk modenhet, forsinket tilfredsstillelse, og ikke minst – takknemlighet. Så bli med, og la oss sammen dykke ned i de små og store spørsmålene om hva som egentlig gir livet mening og glede. La oss begynne med et fascinerende funn fra forskningen: Når i livet er vi egentlig mest ulykkelige? Det er kanskje ikke så overraskende at livskvalitet oppleves individuelt, men store studier har likevel klart å avdekke noen fellestrekk. En omfattende undersøkelse med over 14 millioner deltakere fra hele verden viser at ulykkeligheten vår faktisk topper seg rundt 49-årsalderen. Det vil si at mange av oss opplever en slags fjellformet kurve gjennom livet – vi er relativt lykkelige som unge, blir gradvis mer ulykkelige frem mot slutten av førtiårene, og så snur det, slik at vi igjen blir mer tilfredse etter femti. Hva kan forklare denne utviklingen? Forskerne peker på at eldre mennesker ofte har akseptert at de ikke vil nå alle sine urealistiske drømmer. De slår seg til ro med mer realistiske mål, senker skuldrene, og finner en ro i tilværelsen – kanskje en slags mindfulness-holdning, hvor aksept og tilstedeværelse i øyeblikket får større plass. Dette er en holdning vi faktisk kan øve oss på tidligere i livet, og det er nettopp det mindfulness-tradisjonen anbefaler: Å være til stede, akseptere det som er, og ikke hele tiden jage etter noe mer. Men hva med de konkrete faktorene som påvirker livskvaliteten vår? Trening og kosthold er to av de mest studerte områdene, og her er det liten tvil: Fysisk aktivitet og et sunt kosthold har en direkte og målbar effekt på vår opplevelse av tilfredshet. Det samme gjelder gode relasjoner. Studier viser at mennesker som tilbringer tid sammen med andre, særlig i meningsfulle relasjoner, skårer høyere på lykke. Men det er ikke nødvendigvis hvem du er sammen med som avgjør – det handler mer om hva dere gjør sammen. Tid med venner brukes ofte til lystbetonte aktiviteter, mens tid med partner eller barn ofte går med til praktiske gjøremål. Når man korrigerer for dette, forsvinner forskjellene – det er kvaliteten på relasjonen og aktiviteten som teller. I tillegg til trening, kosthold og relasjoner, trekkes søvn frem som en av de tre viktigste søylene for god helse og livskvalitet. Men her møter vi også et klassisk dilemma: For å oppnå langsiktig tilfredshet, må vi ofte utsette umiddelbar behovstilfredsstillelse. Dette kalles forsinket tilfredsstillelse, eller delayed gratification. Studier viser at de som klarer å utsette umiddelbare gleder til fordel for langsiktige mål, har lettere for å opprettholde sunne vaner over tid – og dermed opplever de også større tilfredshet på sikt. Men det er ikke så enkelt som å bare utsette alle gleder. For hvis du aldri tillater deg å nyte øyeblikket, men hele tiden tenker på hva du burde gjort for å nå et eller annet mål, så synker faktisk lykkefølelsen. Det handler altså om balanse – å kunne glede seg over et kakestykke eller en hyggelig kveld, uten dårlig samvittighet, samtidig som man har noen langsiktige mål man jobber mot. Mange av oss havner i en av to feller: Enten lever vi kun for øyeblikkets gleder, eller så lever vi så strengt etter mål og regler at vi aldri unner oss noe. Noen klarer heller ikke å nyte når de først “sprekker” – da kommer bare dårlig samvittighet. Den kloke balansen mellom nytelse og målrettethet er kanskje noe vi kan lære av eldre generasjoner, eller rett og slett øve oss på selv. La oss se litt på hvordan ulike aktiviteter påvirker vår opplevelse av lykke. En 30-årig studie fra Universitetet i Maryland viser at jo mer TV du ser, jo mer ulykkelig er du – sannsynligvis fordi TV ofte blir en erstatning for sosial kontakt. De som leser mye og sosialiserer, rapporterer høyere grad av lykke. Men det er også forskjell på hvordan vi konsumerer TV og sosiale medier: Passiv scrolling eller å la TV-en bare stå på i bakgrunnen kan forsterke ensomhetsfølelsen, mens aktiv deltakelse – enten det er å engasjere seg i en serie eller kommunisere med andre på sosiale medier – kan gi en helt annen effekt. Når det gjelder sosiale medier, er det særlig den passive bruken som er skadelig. Å sammenligne seg med andre, eller bare scrolle uten mål og mening, øker negative følelser og kan gi en følelse av utilstrekkelighet. Derimot kan aktiv bruk, som å kommentere, sende meldinger eller ringe noen, faktisk styrke følelsen av tilhørighet og lykke. Ensomhet er en av de største truslene mot vår psykiske helse, og det er ikke nødvendigvis antall relasjoner som teller, men kvaliteten på dem. Mange lykkelige mennesker har få, men nære relasjoner. Interessant nok kan man være ensom uten å være klar over det – eller man kan ha få relasjoner uten å føle seg ensom. Dette kan henge sammen med psykologisk modenhet, eller det som kalles ego-utvikling. Jane Lovingers teori om ego-utvikling viser at våre behov og vår opplevelse av lykke endrer seg etter hvert som vi utvikler oss som mennesker. På et umodent nivå søker vi ofte konkrete gleder og trygghet i nære relasjoner, mens et mer modent ego kan finne mening og tilfredshet i mer abstrakte eller indre opplevelser. For eksempel kan man bære med seg gode relasjoner som minner eller indre styrker, selv om de ikke lenger er fysisk til stede. Studier viser at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom psykologisk modenhet og hvor lykkelig vi er – men hva som gjør oss lykkelige endrer seg. På lavere modenhetsnivåer kan enkle gleder og hedonistiske opplevelser være nok, mens mer modne personer søker mening, vekst og utfordringer. Det betyr at oppskriften på lykke er forskjellig for ulike mennesker, og endrer seg gjennom livet. Dette har også betydning for hvordan vi håndterer ensomhet og relasjoner. Barn er avhengige av fysisk nærhet for å føle seg trygge, men etter hvert som vi utvikler objektkonstans – evnen til å ta med oss gode relasjoner som indre bilder eller følelser – kan vi føle oss trygge og tilfredse selv når vi er alene. Et sterkt og modent ego kan bære med seg gode minner, steder og opplevelser som en indre ressurs, heller enn å sørge over det som er tapt. Når det gjelder personlig vekst og lykke, viser studier at det å søke personlig utvikling ofte henger sammen med et mer modent ego. Men det betyr ikke nødvendigvis at man blir lykkeligere – behovene og strategiene for å oppleve lykke endrer seg bare. Noen ganger kan det til og med føles som om livet blir mer meningsløst etter hvert som man vokser, fordi de gamle aktivitetene og gledene ikke lenger gir samme mening. Da må man finne nye måter å skape mening og velbehag på. Dette kan sammenlignes med å gå på kjøpesenter: Da man var yngre, kunne det å kjøpe noe nytt gi stor glede, men etter hvert som behovene endrer seg, mister slike aktiviteter sin mening. Da gjelder det å finne nye måter å fylle livet med innhold – kanskje gjennom å være sammen med andre, eller ved å finne glede i å observere mennesker og livet rundt seg. Modenhet handler også om å gå fra å føle seg krenket og berettiget, til å ta ansvar og kjenne på dårlig samvittighet hvis man har gjort urett mot andre. Det å kunne bære skyld og ansvar er en viktig del av psykologisk vekst, og gir oss muligheten til å utvikle dypere relasjoner og forståelse for andre. Kjønn og alder spiller også en rolle i opplevelsen av lykke. Studier fra Irland viser at gutter ofte er litt mer ulykkelige enn jenter i barndommen, mens kvinner...