Springbrett Podcast

Han ble født i en palestinsk flyktningleir i Libanon. Tre måneder gammel flyktet familien til Vest-Berlin – til en ghetto uten papirer, uten rettigheter og uten et hjemland å returnere til. I 1987 kom han til Kragerø som 10-åring. Første innvandrerbarn i kommunen.Det som reddet ham var ikke et system. Det var en postmann.En mann med gul bil som lærte navnene på guttene i gaten, roste spillet deres, skaffet dem en trener og kjørte dem til trening i sin private bil – i årevis. Uten å bli bedt om det. Uten å forvente noe tilbake.Marco Elsafadi har brukt livet på å være den postmannen for andre.Som basketballspiller på toppnivå i 18 år – 12 av dem på det norske landslaget – og fem ganger Norgesmester. Som grunnlegger av New Page, som hjalp sårbar ungdom i Oslo, Bergen og Stavanger. Som vinner av Mesternes Mester på NRK i 2014. Som programleder. Som forfatter av Foreldrekraft. Som styreleder i stiftelsen UNIFY. Og som far til tre barn.I 2009 ble han lam fra brystet og ned. Datteren Sara var noen måneder gammel. Legen sa rullestol i seks måneder – kanskje lenger. Marco bestemte seg der og da for ett mål: han skulle lære å gå igjen før datteren tok sitt første skritt. Sara visste ingenting om konkurransen. Hun tapte. Og han sier hun inspirerte ham til å gå litt raskere.Et år etter rullestolen løp han Berlin Maraton.I denne episoden av Springbrett snakker vi om hva som egentlig former et barn. Om oppdragelsen vi fikk – disiplin, grenser og ja, for noen en ørefik – og hva vi tar med videre til barna våre. Om forskjellen på frykt og kjærlighet i oppdragelse. Om postmannen i Berlin som få kjenner til, men som forandret alt. Om hva det betyr å bære på en palestinsk identitet gjennom generasjoner. Og om hva Marco mener er de to viktigste tingene en forelder kan gi et barn.Dette er Springbrett. Tilbake til der du tok sats.

Han er halvparten av Madcon. Han har 11 navn i folkeregisteret. Og han er den morsomste mannen vi har hatt i stolen.Yosef Wolde-Mariam åpner opp om oppveksten i Oslo, miljøet som formet ham og veien ingen hadde trodd på. Han forteller om faren han aldri egentlig kjente – og som han nektet å følge til graven.Og så er det brorskapet. Han og Tshawe møttes som tenåringer på en russebuss i 1992. Siden den dagen har de aldri sluppet hverandre. Hva er hemmeligheten bak over 30 år med den samme personen – gjennom alt?Vi ler mer enn vi burde. Han burde ha gjort standup for lenge siden.Springbrett. Tilbake til der du tok sats.​​​​​​​​​​​​​​​​