Tro & Mediers mediekommentar

En kjørende katt, OL i soving — og Michael Jackson lever! Jeg tror ikke mine egne øyne. Og det bør heller ikke du! Den nye videogeneratoren Sora 2 fra OpenAi, skaperne bak ChatGPT, har satt internett i kok de siste par månedene. På et blunk kan man nå generere videoer i høy kvalitet som viser akkurat det du ber den om. Bare fantasien setter grenser. Savner du Michael Jackson? Svisj! Så har du en video av den avdøde artisten som synger favorittsangen din. Ønsker du deg et dyr som ligner på en blanding av en giraffe og flamingo – en giraffingo, eller kanskje en flamingraff? – svosj! Der er den. Har du som en god kristen spurt deg selv: «Hva ville Jesus gjort – hvis han for eksempel deltok i OL i svømming?» Nei? Ok, kanskje ikke det vanligste spørsmålet, men svaret er, skal man tro Sora 2, kanskje ikke så overraskende: å gå på vann. Mulighetene er endeløse og det er utrolig artig å se alle de kreative, fantasifulle og absurde verkene som generes av den nye banebrytende teknologien. Aldri før har man så enkelt kan man realisere de mest fantasifulle ideene sine. De som kun er tilgjengelig i ditt eget hodet. For eksempel synes jeg denne traileren for Bibelen er et fantastisk eksempel på hvordan man kan bruke teknologi til å gi liv til evangeliet på helt nye måter. Og best av alt: den er tilgjengelig for alle. Men selv den mykeste sofaen har harde kanter. For hva slags ansvar har vi egentlig for det vi skaper? Spørsmålet er ikke nytt. Det ble stilt av Mary Shelley for over 200 år siden i romanen Frankenstein(1818), som nå har fått ny aktualitet gjennom en fersk Netflix-film. Romanen forteller historien om vitenskapsmannen Victor Frankenstein, som setter sammen et menneske av døde kroppsdeler og gir det liv. Men i jakten på å skape mister han helt fokus på ansvaret for det han har laget. Og det som kunne ha blitt noe godt, ender til slutt bokstavlig talt opp som et farlig monster. Frankenstein minner oss om hvilke «monstre» vi selv kan ende opp med å skape med AI, hvis vi blir så oppslukt av alt det vi kan lage at vi glemmer ansvaret som følger med. Og noen av disse «monstrene» begynner allerede å vise seg.   Et av de største monsterne, og kanskje det mest grunnleggende, er hva AI gjør med vår oppfatning av sannhet. Når AI-bilder og videoer blir så realistiske at vi ikke klarer å skille dem fra virkeligheten – og det er overraskende vanskelig allerede i dag, bare prøv selv – risikerer vi å miste tilliten til det vi ser og hører. For bare noen uker siden ble det delt en AI-generert video av den irske presidentkandidaten Catherine Connolly, der hun tilsynelatende annonserte at hun ville trekke seg fra valget. Videoen ble delt nesten 30 000 ganger før den ble fjernet, og viser hvor raskt falsk informasjon kan spre seg når vi tror det vi ser er virkelig. Jeg tror det kommer til å bli vanligere å stille spørsmål som: «Sa (sett inn offentlig person) faktisk det?» «Er det ekte, det bildet eller videoen som ble brukt i den rettssaken?» «Skjedde virkelig det der?» Eller er det bare løgn, manipulering, fake news eller propaganda? Det er viktig å ha sunn skepsis, men mange av disse spørsmålene vil oppstå fordi grensene mellom fakta og fiksjon viskes stadig mer ut. Tillit sies å være det sosiale limet som holder mennesker sammen, men jeg er redd for hva som blir konsekvensene dersom limet går i oppløsning. Et annet monster er identitetstyveri og nettsvindel. På Instagram flommer det over av videoer der folk bruker AI til å ligne på andre – nesten som et avansert Snapchat-filter. Med såkalt «real-time deepfake»-teknologi kan man etterligne både ansikt og stemme, og plutselig utgi seg for å være hvem som helst: kollegaen din, moren din eller broren din. I februar ble en ansatt i et internasjonalt selskap i Hongkong lurt til å overføre rundt 200 millioner kroner til svindlere, etter å ha deltatt i et videomøte med det han trodde var kollegene sine – men som viste seg å være AI-genererte deepfakes. Slike hendelser viser hvor raskt det som begynner som underholdning, kan bli alvor. Teknologien kan virke uskyldig ved første øyekast, men grensene mellom lek og misbruk viskes fort ut. Og det er nok ikke like gøy når en kopi av deg plutselig dukker opp på et Zoom-møte på andre siden av kloden mens du ligger og sover. Et tredje monster er AI-generert pornografi. I fjor fortalte NRK historien om en 14 år gammel jente som fikk AI-manipulerte bilder som fremstill henne naken spredt på sosiale medier. De avdekket også over hundre nettsider som bruker AI til å kle av mennesker digitalt.  Teknologien gjør det nå mulig å lage realistiske videoer, og som techjournalist Katie Notopoulos i Business Insider har vist, bruker stadig flere disse verktøyene til å produsere seksualisert innhold. Resultatet er at hvem som helst kan «kle av» hvem som helst – uten samtykke Det siste monster er klimakonsekvensene. Én AI-generert video består av mange enkeltbilder – typisk 24 per sekund – og hvert bilde krever omtrent like mye energi som å fullade en mobiltelefon. Selv korte videoer blir dermed klimamessig kostbare. Da må det mer til enn en morsom video av Michael Jackson eller en kjørende katt for å rettferdiggjøre kostnadene på miljøet. Så hvordan skal vi forholde oss til alt dette? Det er selvfølgelig et altfor stort spørsmål for meg å svare på alene. Men én ting er sikkert: AI har kommet for å bli. Derfor må vi tenke nøye gjennom hvordan vi bruker og forholder oss til den. AI gir oss bokstavelig talt muligheten til å skape med ord. Parallellene til Gud, som skaper med sitt ord (1. Mosebok 1,3), er slående. Vi har fått en teknologi som lar oss skape alt fra kjørende katter til digitale bibelfortellinger. Potensialet for kreativitet, underholdning og formidling er enormt. Men det er viktig å huske: Selv om vi kan skape, gjør det oss ikke til Gud. Vi kan forme og skape, men bare Han kan frelse. Vi kan gi form og liv til ideer, men bare Han ser hele bildet og forstår fullt ut. Vår natur bærer både preg av Guds gave til å skape og vår syndige begrensning, og alt vi lager vil alltid reflektere begge deler. Med skaperevnen følger også ansvar. Selv om vi kan lage noe vakkert, inspirerende og nyttig, kan vi like lett skape noe som forvrenger sannhet, undergraver tillit eller skader mennesker. Derfor handler det ikke bare om hva vi kan lage, men om i hvilken ånd vi gjør det. Her trenger vi Guds ånd til å veilede oss i møte med denne teknologien.  For hvis Guds kjærlighet, visdom og rettferdighet er fraværende i det vi lager, i det vi deler eller i måten vi behandler andre på, kan det som egentlig var ment å være noe godt, ende i samme fellen som Frankenstein – og bli et fryktinngytende monster.    

Jeg har en hobby, og det er å scrolle i kommentarfelt på sosiale medier og nettaviser. I noen sammenhenger er det litt koselig å lese heiarop – folk som viser støtte og motiverer. Men aller mest er det jo underholdende å lese kommentarer fra bedrevitere og uenige. Det skrives så mye rart, og jeg lurer ofte på hva hensikten egentlig er med kommentaren. Utenom å underholde meg, da, så klart.  Nettroll er jo et kjent fenomen. Begrepet brukes om personer som med vilje skriver stygge eller provoserende ting på nettet, ofte bare for å få reaksjoner og kanskje til og med bryte ned folk på veien. I den virkelige verden ville det nok blitt definert som en klassisk mobber, men de aller fleste blir litt tøffere bak et tastatur.  Som kristne er vi kalt til å elske – ikke å mobbe. Jesus sa at vi skal elske vår neste som oss selv, og til og med elske våre fiender. Det betyr ikke at vi alltid skal være enige, men at måten vi uttrykker uenighet på skal være preget av kjærlighet, respekt og sannhet. Ordene våre har kraft, både til å bygge opp og rive ned. Når vi velger kjærlighet, også i møte med uenighet, viser vi noe av hvem Gud er.  Og noen ganger blir jeg flau. Det er mange kristne der ute som er glade i å løfte «stemmen» i kommentarfeltet. Ytringer blir kastet rundt over en lav sko – gjerne ikledd mørke og hat. Jeg er absolutt for at kristne skal ytre seg, si ifra når noe er urett, og tørre å stå for det vi tror på. Men altfor ofte gjøres dette på harde og ufølsomme måter, og da blir jeg flau. Jeg blir ikke flau over kommentarene – de blir jeg sint på. Lei meg og motløs av. Men jeg blir flau over bildet dette maler av oss kristne. Av Jesu folk. Vi som skal elske, trøste og oppmuntre. For ja, du er en representant for oss. Jeg skal ikke påstå at jeg alltid lykkes med dette selv. Jeg kjenner selv på frustrasjon, men da må jeg minne meg selv på å uttrykke meg på en god måte. For vi kan ikke rope om Guds kjærlighet på søndag og spre forakt i kommentarfeltet på mandag. Verden trenger å se forskjellen kjærligheten gjør – også i møte med uenighet. Så kanskje vi skal tenke oss om en ekstra gang før vi trykker «send». Ikke fordi vi skal være feige, men fordi vi ønsker å ligne mer på Han som elsket først.

Når alt stopper opp, og du ikke kommer deg videre før du tar et oppgjør med det som har vært – da ligner livet på A Big Bold Beautiful Journey. Filmen minner oss om at den største reisen ikke alltid handler om å reise til et nytt sted, men om å våge å gå inn i de rommene vi helst vil holde stengt. I stedet for å se Tom Cruise redde verden i et umulig oppdrag for n’te gang, våget fire mannfolk seg inn på den romantiske filmen A Big Bold Beautiful Journey. Det ble en vakker og modig reise – både på lerretet og i samtalen etterpå. Filmen, regissert av Kogonada, er først og fremst et visuelt mesterstykke. Farger, lys, kameravinkler og arkitektoniske kulisser er brukt med en presisjon som gjør at hvert bilde underbygger følelsene historien vil formidle. Samtidig bærer filmen preg av å ha flere lag: det du ser på overflaten – og det som peker dypere inn i livet. I sentrum står David (Colin Farrell) og Sarah (Margot Robbie). Begge har levd hvert sitt liv, men føres sammen på en underfull og til tider merkelig reise. Davids bil har fått påmontert en såkalt boot – den gule hjullåsen som brukes i USA for å sperre biler med uoppgjorte bøter. Bildet er enkelt, men tydelig: Davids liv har stoppet opp, og livet kan ikke fortsette før han våger å ta et oppgjør med det som har vært.  Inn i denne fastlåste situasjonen dukker et uvanlig leiebilfirma opp, som viser seg å ville hjelpe med mer enn bare bilen. Det medfølger nemlig en helt spesiell GPS – en “veiviser” i overført betydning. GPS-en tilbyr hjelp, men med et tydelig premiss: David må selv si ja til en reise hvor han konfronterer egen fortid og reflekterer over egne valg. Den kan vise vei, men ikke ta valgene for ham. Han må selv sitte i førersetet. Underveis finnes det teoretiske muligheter til å avbryte, men veiviseren anbefaler på det sterkeste å fortsette reisen helt hjem.  David hadde tidligere fått jenta han hadde jaget etter, men da målet var nådd, var det ikke så spennende lenger. Det viste seg å være sant på mange områder i livet hans – og i våre liv generelt, hvor det er lett å bli fanget i jaget etter lykken. Visdommen formidles på et senere tidspunkt i livet hans: Å være lykkelig blir man ikke ved å få det man ønsker seg, men ved å være tilfreds med det man har. Etter hvert møter David Sarah, som viser seg å ha samme GPS – og som trenger hjelp til å ta tak i livet. Også hun må konfrontere fortiden og sine valg. For Sarah handler reisen om å våge å slippe noen innpå seg. Hun har ikke lenger tro på kjærligheten, for “det kommer vel til å gå galt til slutt uansett”, tenker hun. For henne, og for oss alle, handler det om å våge å slippe noen inn på dypet, bak de lukkede dørene. Risikoen ved å elske er at du kan bli såret – eller at du kan såre den andre. Og da er det kanskje best å la være å elske? Filmen kan til tider virke rar. Midt i en skog eller langs en landevei dukker plutselig en dør opp. Når hovedpersonene går gjennom disse dørene, føres de inn i avgjørende øyeblikk i livene sine. Det kan være en situasjon med foreldre, en ekskjæreste eller en venn. Eller den gangen man gjorde noe man skammer seg over eller angrer på. Symbolikken er tydelig: Å gå gjennom dørene handler om å våge å gå inn i disse rommene i livene våre – og ta et oppgjør med de livsformende hendelsene. Vi bærer alle på sorg og skuffelser, der ting ikke ble som vi hadde håpet. Det nytter ikke å flykte fra det eller feie det under teppet. Vi må våge å gå inn i sorgen og skuffelsene – også i feilene vi selv har gjort. Her ligger filmens kanskje viktigste visdom: Vi er ikke definert av våre feil. Vi kan ta et oppgjør, legge ting bak oss og gå videre. Filmen kan til tider virke litt klisjéfylt, og følelsene treffer ikke alltid like sterkt. Men nettopp fordi den er så visuelt gjennomarbeidet, og fordi den våger å bruke eventyr og fantasy som språk, åpner den rom for tolkning og samtale. Og det var det vi fire opplevde. Etter filmen snakket vi lenge – om kjærlighet, om livsvalg, om hvordan vi ofte låser oss selv fast i historien. En film som på overflaten kunne virke lett og romantisk, ble en anledning til å våge å gå dypere – også med hverandre. Kanskje er det nettopp dette en stor, modig og vakker reise handler om: å åpne dørene vi helst vil holde stengt, og våge å møte livet slik det faktisk er.  

Mange oppfatter kristne som klagete eller nedstemte. Det illustreres humoristisk i den gamle historien om gutten som peker på en hest og sier: «Se, pappa, der står en kristen hest.» «Hvordan kan du se det?» spør faren. «Den henger jo med hodet,» svarer gutten. Historien er enkel, men den illustrerer et paradoks. Vi som formidler budskap om glede, kjærlighet og håp, burde være mest kjent nettopp for det glade budskapet. Likevel assosierer mange oss fortsatt med mismot og nedstemthet. Som kristne tilhører vi en Gud som er kjærlighet og fyller oss med det gode. Hvordan kan vi la den takknemligheten og det positive få skinne? Et bibelvers som kan gi veiledning, finner vi i 1 Tessalonikerbrev 5,16–18: «Vær alltid glade, be uten opphør, takk Gud under alle forhold.» Jeg tror ikke det betyr at vi alltid skal eller klarer å være positive, men det minner oss om å søke en holdning preget av glede og takknemlighet. Det handler også om å legge merke til det som er godt rundt oss, og å gi oppmerksomhet til dem som sprer håp og glede. En av måtene vi i Tro & Medier gjør dette på, er gjennom «Ukas ros» annenhver uke – og Medierosen som deles ut én gang i året. Disse initiativene setter fokus på personer og aktører som på ulike måter formidler lys og håp i mediebildet. Denne uken åpner avstemningen for Medierosen 2025, som varer til 26. oktober. Kandidatene viser hvordan det positive kan løftes frem på mange ulike måter: Thomas Neteland gjør det gjennom en frimodig formidling av kristen tro, også når den møter motbør. Ungdommene i Team Pølsa rørte en hel nasjon under VM i Trondheim ved å bryte både fysiske og mentale barrierer sammen. Julie Kroslid inspirerer som en ung misjonspioner og et kristent forbilde på sosiale medier. Og NRK Supernytt har gitt barn kunnskap og konkrete verktøy for å beskytte seg mot nettovergrep. Disse eksemplene minner oss om at vi kan velge å løfte frem det som er godt, sant og håpefullt. Og hvem vet: Kanskje kan slike initiativ bidra til at flere forbinder oss kristne med å være som en “gladlaks”, i stedet for en hest som henger med hodet?

Hva nå unge mann, etter drapet på Charlie Kirk? Foto: Gage Skidmore, CC BY-SA 2.0 via Wikimedia Commons av Alexis Lundh | 17. sep, 2025 | Mediekommentaren Av Alexis Lundh. Når unge ser en de vil kalle en venn – en de har fulgt i årevis – bli drept rett foran øynene sine, skjer det noe på innsiden. Stillheten jeg har møtt hos unge når jegspør om hva som faktisk skjer, forteller meg mye.  For en uke siden ble Charlie Kirk brutalt skutt foran kamera. Kort tid etter flommet nettet over av reels, kommentarer og meninger – styrt av algoritmer som skaper sterke inntrykk.  Samtidig håndterte norske medier drapet uklokt og kritikkverdig.  For unge som fulgte Kirk, ble det kaos. De møtte karikaturer og overfladiske fremstillinger av et forbilde. Og som om ikke det er nok, er det mange unge som opplever at de må bearbeide dennesorgen alene, gjennom skjermen. Midt i denne digitale sorgen blir det tydelig at skjermen aldri kan erstatte et menneskelig nærvær. Algoritmer kan gi meninger, men aldri mening. Når unge møter liv og død, trengs voksne som møter dem ansikt til ansikt.   Om fedre trekker seg unna, trer algoritmene inn  Jeg har selv snakket med flere unge om drapet. Mange hadde sett det – men svært få hadde snakket med en voksen om det. Kirks sterke appell til unge menn gjør tausheten ekstra alvorlig.   Når fedre ikke er til stede eller påkobla nok, risikerer flere å vokse opp uten en voksen som kan veilede dem i livets viktigste spørsmål. I mangel av veiledning vender mange seg til algoritmene på skjermen for svar.  Skjermen blir en digital far – alltid til stede og formende, men uten øyekontakt og personlig nærvær. Den digitale stemmen kan ikke se følelsene deres, møte blikket eller veilede dem i det virkelige livet.  Nylig fortalte en ung mann meg hvor vanskelig det var å finne en mentor. Hjertet mitt ble fylt av sorg.  Som menn og fedre bærer vi en kraft: å forme våre barns Gudsbilde. «Dere fedre, vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning» (Ef 6:4).  Farskapet er en tjeneste for Gud. Det handler om å lede med kjærlighet, lære sannhet og speile Kristus.  Dette er en radikal motkultur i en tid der våre samfunnsledere utraderer betydningen av farskap. Farskap – biologisk eller åndelig – er ikke undertrykkende, den er frigjørende.  Etter drapet har jeg møtt unge som vitner om en fornyet frimodighet – med glød og mot til å snakke sant og rett om tro. Som mann, far og rollemodell vil jeg strekke meg langt for å møte disse utenfor algoritmene.   Samtidig, midt i all smerten spirer håpet i mine algoritmer: nydelige vitnesbyrd, bønnemøter og evangeliet som sprenger gjennom feeden. Med håp følger ansvar. Vi kan ikke gjemme oss bak likes eller delinger av spontane bønnemøter. Vi må møte unge ansikt til ansikt, lytte til spørsmålene deres, og gå sammen med dem i spenningen mellom tro og tvil, håp og frykt.  Hva nå, unge mann?  Du kan velge å skrolle videre, bli en passiv kommentator og la algoritmene forme deg og den sannheten du vil trenge i livet. Eller du kan reise deg, søke sannhet og stå frimodig i troen på Jesus, som er den eneste sannheten som kan sette deg fri til å leve det livet du er skap til.    Vil du ære de kristne kjerneverdiene som Charlie Kirk så frimodig løftet frem? Da er ikke dette tiden for å trekke seg unna.    Det er tid for å være frimodig.   

For oss i Damaris Norge har filmfestivalen i Haugesund i flere år vært en viktig arena – både for inspirasjon, refleksjon, samtaler og nettverkbygging. I podkasten vår, SnakkOmTro-podden, kan du høre opptak fra tidligere år, med samtaler om festivalen og refleksjoner  om hvorfor den er viktig for oss. I år var jeg alene fra Damaris på filmfestivalen, og etter fire dager og 12 filmer sitter jeg igjen med mange inntrykk som må bearbeides. Fremover kommer det artikler om noen av filmene, men her er noen umiddelbare tanker.  LIVET ER TØFT – IKKE GÅ ALENE En rød tråd gjennom flere av filmene var dette Livet er tøft, og det treffer oss alle. Vi kan bli utsatt for ytre hendelser som preger oss – alt fra krig, naturkatastrofer, overgrep, sykdom og død. Ting vi ikke er ansvarlige for selv, men som likevel rammer oss hardt. Familien vi blir født inn i, preger oss på godt og vondt. Andre ganger er det våre egne valg som får fatale følger.  Noen filmer etterlot meg som et spørsmålstegn, som for eksempel den svenske filmen Katteriket. (Hvis du ser den – og forstår den, så kontakt meg gjerne!). Men de fleste filmene på festivalen ga et mer eller mindre tydelig råd om hva som er klokt å gjøre når livet blir tøft. KORT OPPSUMMERT:  Livet er krevende for de aller fleste, og vi må våge å snakke om det, be om hjelp og støtte hverandre. Kanskje er det nettopp når livet treffer oss som en knyttneve i magen, at vi innser hva som egentlig betyr noe? Vi skal alle på et eller annet tidspunkt møte utfordrende ting i livet. Spørsmålet er ikke om det skjer, men når det skjer – og hvordan vi kan møte det på best mulig måte. Filmkunsten gir mange slags svar, både gode og dårlige, men som oftest ufullstendige. HVOR ER DE STØRRE PERSPEKTIVENE? Det var ikke mange av filmene i Haugesund som løftet spørsmålet opp på et høyere nivå og undersøkte om ulike livssyn kan gi supplerende svar. Det sier noe om hvilken plass religiøs tro har i vårt sekulære samfunn. Jeg personlig er opptatt av hvor viktig det er å snakke sant om livet, våge å være sårbar, be om hjelp når det trengs og søke støtte fra familie og venner. Men jeg er også overbevist om at jeg kan komme til min Far i himmelen med alt jeg strever med – og finne hvile, håp og trøst hos ham. Derfor opplevde jeg begynnelsen på åpningsfilmen Blücher som veldig sterk. Blücher gir et sterkt bilde av de dramatiske valgene oberst Birger Kristian Eriksen måtte ta på Oscarsborg festning natt til 9. april 1940. Innledningsvis ble vi møtt med ordene fra salmen Vår Gud han er så fast en borg: Vår Gud han er så fast en borg, han er vårt skjold og verge. Han frir oss ut av nød og sorg og vet oss vel å berge. Jeg husker ikke om vi fikk med oss siste delen av salmen i filmen, men den kan du få her: Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder. Hva om vi opplever at alt raser – og vi står igjen uten noen å be om hjelp fra, uten noen å snakke med, uten venner eller familie som kan trøste? Finnes det da noe større, som vi kan søke tilflukt hos? 

Jeg ser en vekkelse i mediene – Vi må våge å si at vi er kristne, og hvorfor vi er det, og dele vitnesbyrdet vårt og troshistorien vår, uttalte vår kommende leder Rune Tobiassen til Verdinytt i starten av juni.   Jeg tror Rune har rett – og jeg mener vi ser akkurat dette begynne å skje i samfunnet vårt.  Når jeg blar gjennom TikTok og Instagram, eller åpner aviser som VG, NRK og Aftenposten, ser jeg klare tegn på en ny frimodighet. På NRK kan man lese at stadig flere unge finner veien til kirken. Flere menigheter vokser, Bibelen fenger – særlig blant unge menn under 30, kristne videregående skoler opplever rekordhøyt søkertall, og nær halvparten av sørlendinger tror Jesus sto opp på påskemorgen.   Vi møter kristne stemmer som Julie Kroslid på Instagram og i Fædrelandsvennen, som deler Jesus med tusenvis av følgere. Vi leser om Jonas i Agderposten som ble satt fri av Jesus, og i Se & Hør om skuespilleren Casper Christensen som ble frelst. Vi ser Thomas Neteland vitne på Dagsrevyen, og hører Rune Edvardsen fortelle om sin tro og sitt engasjement i Klassekampen.  Og vitnesbyrdene stopper ikke der!  TV2 skriver om landslagsspiller Antonio Nusa som ber før kamp. VG løfter frem Mufano som deler troen på sosiale medier. Kjente profiler som Espen P.A. Lervaag, Carola, Thor Haavik og Cecilie Røinås bruker podkaster, TV-programmer og reality-serier til å vitne om Jesus – midt i offentligheten. Samtidig snakker Marte Yri, Joel Ystebø og stortingspresident Masud Gharahkhani opp de kristne verdiene i store mediehus som Aftenposten, NRK og Klassekampen. Ja, til og med ateist og Rødt-politiker Mimir Kristiansson har begynt å lese Bibelen og «fått øynene opp for Jesus».   Alt dette peker i samme retning: Troen blir synlig. Mennesker tør å dele. Og når noen deler sitt vitnesbyrd, åpner det døren for andre til å gjøre det samme.  Vi i Tro & Medier ønsker ikke bare å være vitner til denne bevegelsen – vi vil være med og drive den fremover. Vi ønsker å fylle mediene med mennesker som deler evangeliet om Jesus, og med kreative prosjekter som ærer Gud. En av tingene vi gjør for å oppnå dette, er å dele ut Mediestipendet. I år går det til Julie Kroslid, Joakim Skavern, William Matteus Fonn og Kristiane Bekkestad.  Vi har også i flere år kjempet for at den kristne troen skal få plass i det offentlige rom. Alexis har blant annet stilt opp på Trygdekontoret, deltatt i debatt på TV2 og skrevet leserinnlegg i VG, Aftenposten og NRK. Cathrine og Daniel har vært aktive på Dagsnytt 18, og Jarle har hatt jevnlig dialog med NRK og vært synlig i flere nyhetsmedier, inkludert Dagbladet, TV2, VG, Aftenposten, Dagsavisen og Fædrelandsvennen. Dette er bare noen eksempler på hvordan vi i Tro & Medier har arbeidet for å løfte frem troens stemme i offentligheten.  Og nå ser vi konturene av noe større.  Flere våger å stå frem med sin tro, og kristne perspektiver får stadig større plass i mediene. Det gir grunn til håp og forventning.  Jeg er oppriktig optimistisk når det gjelder troens plass i offentligheten, og det gleder meg å se den fornyede entusiasmen for Bibelen og en generasjon som vil ære Jesus – også i mediene.  Jeg ser frem til å følge med på hva mediestipendmottakerne skaper, hvilke nye kristne stemmer som vil tre frem, og hvilke historier som ennå ikke er fortalt. Det inspirerer meg å se hvordan Gud bruker mennesker med ulike gaver og talenter, og jeg er stolt over at Jesus blir stadig mer synlig i mediene. 

«Jeg skulle egentlig ikke være så mye på mobilen,» sukker hun etter å ha skrollet seg gjennom en god porsjon med sosiale medier. «Hm?» svarer han fraværende, med blikket festet på skjermen, langt inne i breaking news fra nettavisene. Og slik rusler de gjennom dagene. Egentlig vil de ta vare på de viktige relasjonene, men uten å ville det, blir de ofre for en kommersiell krig om deres tid og oppmerksomhet. Hvem eller hva former egentlig livene våre? Norsk Mediebarometer 2024 fra Statistisk Sentralbyrå viser at nordmenn bruker 4 timer og 35 minutter hver dag på internett – utenom jobb og studier. Aldersgruppen 16-19 år bruker hele 7,5 timer daglig. Det utgjør 31 prosent av døgnet, 47 prosent av deres våkne tid. Hvem eller hva former egentlig livene våre? Og hva formes vi til? I min nye bok Alle stemmene som slåss om hjertet ditt presenterer jeg en modell som jeg håper kan være en «fot i bakken» for oss i møte med skjermene. Drømmen er at modellen kan hjelpe oss til et rikere liv med Gud. Modellen består av v-ord: visjon, vurdering, valg, vaner og virkelighet. I boka påstår jeg at vi alle har en visjon, et bilde av hva vi mener er det gode liv. Dette kan være på flere plan, fra enkeltområder i livet til et overordnet bilde av hva jeg drømmer om at livet skal bli. Visjonen er gjerne en kombinasjon av bevisste og ubevisste tanker, formet av oppvekst, omgivelser, trosliv og ... mange timer på skjermene. Denne visjonen preger i neste omgang våre vurderinger i hverdagen. Samsvarer to timer skrolling på TikTok, en krass kommentar på Facebook eller bilder der du søker bekreftelse på Instagram med hva du ønsker livet ditt skal være? Våre vurderinger fører til valg. Du klarer å velge å gjennomføre skjermfrie måltider, fordi du ønsker mer tilstedeværelse når du er sammen med familien. Eller noen ganger vurderer du bevisst at du ikke ønsker å se pornografi, men velger det igjen og igjen. Det er fordi det ligger noen dypere vurderinger, gjerne ubevisste, som gjør at du velger den destruktive, kortvarige nytelsen til fordel for det du sier at du ønsker i det lange løp. Gjentatte valg former vaner. Det eneste i livet som skjer av seg selv, er forfallet. Menneskekroppen trenger fysisk bevegelse for å forebygge sykdommer og skader. Menneskesinnet trenger mental trening for å ikke visne bort, men for å holdes vital også i alderdommen. Og menneskets trosliv trenger praksiser og rytmer i hverdagen for å bygge et disippelliv. Disse skjer ikke av seg selv, men formes gjennom gjentatte valg som vi må ta selv. Hvis vi, gjennom 4,5 timer om dagen, forer oss med digitale budskap uten å spørre oss om dette er vaner som former livet dit vi vil ha det, så overlater vi kontrollen til Meta, TikTok, Netflix og NRK. Og våre vaner er sentrale i å prege vår virkelighet. Derfor vil jeg utfordre deg til å ta kontrollen i livet. Still deg et ærlig spørsmål om hva som er din visjon, ditt bilde av det gode liv. Snakk med Gud om det og be ham om å legge ned i ditt hjerte sin visjon for ditt liv. For du er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for deg, for at du skal vandre i dem, for å låne ord fra Paulus’ brev til efeserne. La deretter dette bildet prege dine vurderinger, valg og vaner i møte med skjermene. Det betyr at du må ta bevisste valg. Kanskje du må velge bort noe. Kanskje du må møte noe med et mer årvåkent sinn. Og noen skjermvaner kan du kanskje bruke med enda større frimodighet. «Følg meg», sa Jesus. Han inviterer oss til et liv sammen med ham, et liv der vi får oppleve bredden og lengden, høyden og dybden i hans kjærlighet. Bruk skjermene til et redskap for det – for Guds rike, til Guds ære.

Natten til 19. juli 1991 ble Tony Hughes, en 31 år gammel mann fra Madison, Wisconsin, lokket inn i en tilsynelatende vanlig leilighet. Det som fulgte, var alt annet enn vanlig. Tony ble brutalt slått i hodet, bevisstløs, bundet fast og utsatt for grove overgrep før han ble drept. Dette er ikke en historie fra en skrekkfilm. Det er virkeligheten. Tony var døv, hadde familie og venner, og levde et vanlig liv – inntil han ble et av ofrene for seriemorderen Jeffrey Dahmer.  I dag kjenner mange historien gjennom Netflix-serien Dahmer – Monster. Serien har tatt verden med storm og blitt sett av millioner. Men hvordan skal vi egentlig forholde oss til at ekte, menneskelige tragedier blir til underholdning? Moren til Tony sier det rett ut: «Det er trist at folk kan ta vår sorg og tjene penger på den.»  Et populært, men omstridt fenomen  True crime-sjangeren har eksplodert i popularitet de siste årene. Podkaster, dokumentarer og serier forteller historier om vold, drap og kriminalitet på løpende bånd. Mange av disse produksjonene lages som store Hollywood-produksjoner, med dramatiske scener, intense lydspor og spenningsoppbygging som i en actionfilm. Dette gjør dem svært fengende, men det har også en mørk bakside: Jo mer spektakulære og fengende disse historiene framstår, desto lettere glemmer vi at det handler om ekte mennesker og ekte tragedier.  Så hvor går egentlig grensen? Når blir true crime noe mer enn bare underholdning? Og når krysser det over til noe som oppleves som respektløst og på kanten til sosial pornografi?  Jeg har ikke svaret, men det finnes utvilsomt tilfeller der true crime har hatt en viktig funksjon. For eksempel når sjangeren fungerer som en form for rettferdighetssøker: når den bidrar til å avdekke feil i rettssystemet, gir stemme til ofre for justismord, og setter søkelys på alvorlige samfunnsproblemer.   Eksempler på dette her til lands er seriene om Birgitte Tengs og Baneheia-drapene. Begge har bidratt til å avdekke justismord. Men også her finnes dilemmaer. Familien til Birgitte Tengs har uttrykt at de ikke ønsker at datterens brutale død skal bli til underholdning, og pårørende i Baneheia-saken har flere ganger tatt til orde for at mediedekningen sliter på dem.  En annen utfordring ved true crime er hvordan det presenteres. Når folk som ikke lenger lever, fremstilles som skyldige uten mulighet til å forsvare seg, viskes linjen mellom fakta og spekulasjon ut. Dette gjelder blant annet serier som Leaving Neverland og This Is the Zodiac Speaking. Det gjør det vanskelig for oss som seere å skille sannhet fra sensasjon, og å vite hvordan vi bør forholde oss til historien som blir presentert.  Knivsegg mellom opplysning og sensasjon  True crime balanserer på en knivsegg mellom opplysning og sensasjon. Sjangerens styrke er at den kan belyse viktige spørsmål om rettssikkerhet, maktmisbruk og systemsvikt. Samtidig utfordrer den oss som seere. Det er ikke så enkelt som å si at hele sjangeren er problematisk. Det er heller ikke noe galt i at slike serier engasjerer og underholder. Problemet oppstår først når underholdningen skjer på bekostning av respekten for ofrene og deres pårørende.  Når vi glemmer at bak hvert navn og hver historie finnes ekte mennesker, mister vi noe vesentlig – både som samfunn og som enkeltmennesker. Vi må derfor tenke oss om to ganger før vi gjør andres verste øyeblikk til fredagsunderholdning eller en “snakkis” rundt lunsjbordet.   Selv har jeg kjent behovet for noen kontrollspørsmål – noe jeg minner meg selv på når jeg setter på en ny dokumentar: “Hvorfor ser jeg på dette? Av empati, nysgjerrighet – eller noe annet?” Og kanskje viktigst: “Husker jeg at dette handler om ekte mennesker?” Hvis svaret ikke kjennes riktig, bør jeg kanskje la være.  True crime kan ha en viktig funksjon. Men den må formidles med omtanke og respekt – og vi må møte den med samme holdning. Dette er ikke fiksjon. Det er liv, smerte og tap.  Fra et kristent ståsted handler dette ikke bare om medieetikk, men om menneskeverd. Troen lærer oss at hvert menneske er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi – uansett hva de har gjort eller vært utsatt for. Som det står i Ordspråkene 4:23:“Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.”  Det handler også om hva vi lar prege oss – og hvordan det former vårt syn på andre menneskers skjebner.   

FOR NOEN ÅR SIDEN HADDE JEG MANGE FORDOMMER MOT REALITY-TV. Det var rundt 2016, og Paradise Hotel var på høyden. Jeg husker tankene: «Det er jo bare konflikt og drama», «Deltakerne er bare ute etter oppmerksomhet», «Hvordan kan noen være så dumme?» «Dette føles helt meningsløst». Og jeg kunne fortsatt. Ni år senere er jeg blitt en ivrig realityfan. Og selv om det fortsatt ikke er Paradise Hotel jeg setter på etter en lang arbeidsdag – det blir litt for ekstremt for meg – koser jeg meg med programmer som Farmen, Sommerhytta, 71 grader nord, Norges tøffeste og Spillet. Det er noe fascinerende med å være flua på veggen i et univers fylt av konkurranser, intriger og dramatikk. Og det beste? Å sitte som sofaekspert og kommentere: «Hvorfor gjør han det?», «Sånn ville ikke jeg gjort», «De må jo snakke sammen!» Du skjønner greia. Men selv om det er lett å avfeie det som uskyldig moro, tror jeg disse små kommentarene – når jeg tenker at jeg vet bedre, hever meg litt over deltakerne, heier på favorittene, ler når noen dummer seg ut, og buer på dem jeg ikke liker – faktisk gjør noe med meg. Jeg vet ikke om filosofen og kritikeren Mark Fisher faktisk sa dette, men et sitat som tilskrives ham, fanger noe viktig (oversatt fra engelsk): «Mye av reality-TV har vært som Adornos og Baudrillards verste mareritt gjort til virkelighet – en forførende tiltrekning som gjør oss til sladrehanker i den globale landsbyen.» Jeg synes det er treffende. Når jeg sitter i sofaen og ukritisk tenker mitt – eller kanskje kommenterer høyt: «Han der liker jeg ikke», «Hun er så sleip» – skjer det noe med meg. Jeg har ofte humret av historiene om nysgjerrige “sladrekjerringer” som ønsker å vite alt om alle. Men når jeg ser på reality-TV, innser jeg at jeg selv blir en av dem – en slags “sladrekjerring” som underholdes av all informasjonen jeg får servert gjennom TV-skjermen. Jeg sier til meg selv at det ikke preger meg – men innerst inne vet jeg at det gjør det. Så er det mulig å se reality-TV uten å bli en nysgjerrigper som dømmer folk man ikke kjenner? Jeg tror nøkkelen ligger i å ta et skritt tilbake og bli mer bevisst på hvordan og hvorfor jeg ser på TV – og kanskje la Gud få (fjern)kontrollen en gang i blant? Dette kan gjøres på ulike måter. Det kan handle om å ha en bevisst holdning til innholdet, så jeg ikke bare blir en ukritisk seer. John Stott kalte det å «dobbellytte» – altså å både høre hva som blir sagt på skjermen, og samtidig vurdere det opp mot Guds ord, Bibelen. Det kan også bety å spørre Gud: «Bør jeg se dette, eller skal jeg bytte kanal?» Eller: «Hvordan kan jeg møte menneskene på skjermen med ditt blikk, Gud, og ikke mitt eget?» Jeg kan be Ham om hjelp til å si hva jeg bør ta avstand fra, og hva jeg kan anerkjenne. For det finnes mye godt i disse programmene – samhold, mestring, kreative løsninger og gøyale konkurranser. Og det kan også bety å minne meg selv på at jeg ikke vil la meg bli fanget i den samme sladderen og fordømmelsen som jeg så lett dømmer andre for. For da kan jeg fort ende opp med å bli det jeg frykter aller mest: “sladrekjerringa” som er i overkant engasjert i andres privatliv – og det hadde jo vært ganske ironisk!

Her om dagen bladde jeg meg nedover forsiden til VG. Midt mellom kjendisnyheter og sport dukket det opp en sak om krigen i Gaza. For noen år siden ville jeg nok kjent en klump i magen over bildene som møtte meg. Nå kjente jeg nesten ingenting.  Selv om jeg vet – med fornuften – at det som skjer i Gaza, Ukraina, Kongo, India, Pakistan og mange andre steder i verden er grusomt, klarer jeg ikke lenger å ta det helt inn. Det gjør vondt å innrømme det, men det som tidligere vekket medfølelse, vekker nå en slags nummenhet. Noen ganger avmakt. Ofte likegyldighet.  Etter å ha googlet litt, oppdaget jeg at det finnes et psykologisk begrep for dette: desensitivisering (oversatt fra engelske desensitization). Det beskriver hvordan gjentatt eksponering for sterke inntrykk – krig, vold og katastrofer – gradvis gjør oss mindre berørt. Som om hjertet vårt går fra å være et kjøtthjerte til et steinhjerte, fordi det får for mye å bære.  Jeg tror det er noe i det. Når vi ser lidelse på skjerm hver dag, slites hjertets kapasitet til å bry seg.  Og hos noen skjer det motsatte:  Jeg kjenner mennesker som ikke orker å se nyhetene, nettopp fordi det går så dypt inn på dem. De velger å skru av – for å verne hjertet. Og kanskje er det forståelig. Men er det egentlig en god løsning – å skjerme seg selv fra verdens urettferdighet?  Og hva skal vi egentlig tenke om vårt forhold til de globale lidelsene som roper mot oss gjennom skjermene – dag etter dag?  En av de fremste forskerne på positiv og negativ mediebruk blant barn, Douglas A. Gentile, uttalte i boken Media Violence and Children: A Complete Guide for Parents and Professionals, 2nd Edition (fritt oversatt fra engelsk):   «Å være nummen for andres smerte – å bli kulturelt vant til vold – er uten tvil en av de verste konsekvensene våre teknologiske fremskritt har ført med seg.».  Han foreslår at vi blir bevisste hvordan innholdet påvirker oss følelsesmessig, og sette grenser for hva vi ser på, samtidig som vi prøver å være åpne for å engasjere oss i viktige spørsmål om samfunn og globalt ansvar.  Dette er ingen lett øvelse. Men kanskje kan disse tre kontrollspørsmålene hjelpe oss. 1. Er jeg bevisst på hva jeg ser på? “Vokt ditt hjerte mer enn alt du bevarer, for livet utgår fra det.” (Ordspråkene 4:23) Hva vi eksponerer oss for påvirker oss mer enn vi tror, både fysisk og åndelig. Hvordan former medieinnholdet tankene og følelsene mine? Er dette noe jeg vil velge å begrense?  2. Er jeg villig til å handle på medfølelsen? “For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke…” (Matteus 25:35-36) Medfølelse er ikke nok– vi er også kalt til handling. Selv om vi ikke kan løse alt, kan alle likevel gjøre noe. Desmond Tutu sa det godt: «Gjør ditt lille gode der du er; det er disse små bitene av godhet som til sammen overvelder verden.»   Handling kan gjøres på flere måter. Hva med å ta det jeg leser eller ser på nyhetene med på bønnelisten min? Kanskje jeg skal spørre Gud om dette skal ha noe å si for hvordan jeg bruker pengene mine. Er dette noe vi som menighet kan engasjere oss i? Mulighetene er mange.  3. Tar jeg med Gud i min mediehverdag? “Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1. Peter 5:7)  Medieinnhold kan være overveldende, og da kan det være en god ting å ta det med i bønn til Gud og be om visdom og styrke. Gud ser alt, og gir oss håp og trøst i møte med urettferdighet og lidelse. Vi kan stole på at han ønsker å gi styrke til dem som lider, og hvile i løftet om at all ondskap en dag vil ta slutt.  

Å bruke historien til å forme fremtiden  «Norges Kristelige Lytterlags formål er i størst mulig utstrekning å gjøre kringkastingen til et tjenlig arbeidsredskap i Guds rike til ære for Ham, hvis navn vi bærer», ble vedtatt 30.april 1935 som formål for organisasjonen som i dag – 90 år senere – heter Tro & Medier.  Hva ville Ole Hallesby, Ludvig Hope eller Hans Edvard Wisløff ha sagt dersom de hadde forstått hvor aktuelt oppdraget ville vært også i 2025? Hvordan ville de ha reagert hvis de fikk beskrevet hvordan medieutviklingen hadde revolusjonert våre liv?   I den tiden var det radioapparatet i stua og NRKs faste radiosendinger som var det nye. I dag ... ja, det er jo egentlig ikke nødvendig å begynne å ramse opp smarttelefon, sosiale medier, internett, smartklokker, apper, streaming, VR-briller eller 5G-nett. Og så videre. For å ikke snakke om tidsbruken som har skutt i været de siste par tiårene, etter at vi fikk hele verden tilgjengelig i håndflaten vår.  Hva var Tro & Mediers oppdrag fra starten i 1935? Hvis vi parafraserer formålsparagrafen noe, kan vi si at oppdraget var å bruke medieteknologien til å spre Guds rike. Den gangen var det «kringkastingen», NRKs radiosendinger. I dag er det annen medieteknologi som er rådende, og Tro & Medier ønsker å bruke og fremelske en aktiv bruk av denne for å gi mennesker et møte med Jesus. Ikke minst er det viktig for vårt arbeid Jesus.net, med Mammashjerte og Preach!. Der brukes sosiale medier og digitale kursplattformer aktivt for å dele verdens viktigste budskap. Og Tro & Medier deler årlig ut mediestipend til prosjekter som bidrar til at kristne aktivt kan spre evangeliet i vår tids mediekanaler.  Året etter oppstarten kom det første medlemsbladet ut. «Vern ditt hjem» het det, og signaliserte at man ville hjelpe mennesker til god radiobruk. Det var kommet en verdiformidler inn i menneskers stuer, og man skulle ikke konsumere budskapene derfra ukritisk. Hjem og hjerter måtte beskyttes. Slik de også må i dag. «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det», står det i Ordspråkene 4,23. De mange timene på skjermen gjør noe med oss – og med våre barn. Hvordan kan vi utruste neste generasjon til å ta medievalg som beskytter hjertet og styrker troen? Hvordan kan vi som voksne modellere etterfølgelse av Jesus i en hverdag full av skjermer?    Dette er en svært viktig sak for oss i Tro & Medier, og så langt vi kan se, blir dette enda viktigere de neste ti årene, frem mot hundreårsjubileet.   Hvordan vil Tro & Medier se ut om ti år? Jeg drømmer om å se en folkebevegelse av kristne som aktivt, og med brennende hjerter for Jesus, går sammen for å dele evangeliet ut på alle Norges skjermer, inn i alle landets bygder, byer, fjell og fjorder. Jeg drømmer om å se mennesker som møter Jesus når de skroller på mobilen eller lytter til en podkast. Jeg drømmer om å se mennesker bli satt i frihet fra porno, i så sterk grad at pornonettsteder legger ned sin virksomhet. Og jeg drømmer om et kristenfolk som i all sin mediebruk ærer Gud og gjenspeiler hans kjærlighet til andre.  Det er fint nok å feire 90 års historie. Men enda viktigere er det å bruke historien til å forme fremtiden. En fremtid der mennesker får møte Jesus i mediene. 

Lørdagens artikkel fra NRK belyser et alvorlig problem som bør vekke dyp bekymring for unges psykiske helse. Det ble avslørt at 7 av 10 seksuelt aktive kvinner mellom 18 og 30 år har opplevd kvelingsex – et sjokkerende høyt tall som ikke kan ignoreres.   Dette er en tydelig indikasjon på hvordan pornografiens utvikling har påvirket samfunnet og unges syn på seksualitet.  Flere fagfolk har uttrykt bekymring for økt voldsbruk i seksuelle relasjoner, og en av de vanligste årsakene som nevnes, er pornografiens stadig mer voldelige og ekstreme innhold. NRK har gjennomført en undersøkelse som langt på vei bekrefter denne sammenhengen. Ved hjelp av kunstig intelligens har de analysert 1200 videoer fra 2014 og 2024, og funnene er skremmende. Andelen videoer som inneholder kveling økte fra én av ti i 2014 til én av fire i 2024. Dette viser hvordan pornografiens utvikling gradvis har gjort grenseløse og voldelige skildringer mer vanlig.  Når porno blir mer ekstremt og grenseløst, endres også hva som oppfattes som normalt i sunne seksuelle relasjoner. For unge mennesker, som er i ferd med å definere sine holdninger til sex, kan denne typen innhold føre til forvrengte forventninger og misforståelser om hva som er akseptabelt i intime forhold. Mange unge tror de vet mye om sex og grenser på grunn av porno, men dette bildet er langt fra virkeligheten.   Et tydelig eksempel på dette finner vi i den nye kinofilmen Spermageddon, hvor faren til hovedkarakteren Jens prøver å forklare sønnen om blomsten og bien, men sønnen svarer at han ikke trenger farens veiledning siden han har sett på hardporno siden han var 13 år og vet hva sex er. Og selv om det stemmer at mange unge har sett porno (tall fra Medietilsynet viser at 52 prosent av 13–18-åringene sier de har sett porno på nett, og at over halvparten av dem så porno før de fylte 13 år), stemmer det ikke at erfaringen man får av å se på hardporno gir deg god kunnskap om sunne seksuelle relasjoner.   Og det er nettopp her vi i HeltFri ser et stort behov for å formidle en annen og bedre historie om seksualitet – en som setter fokus på den andre personen, noe som er fraværende i pornoen. Når vi møter unge mennesker, ser vi tydelig hvordan pornoens utvikling har påvirket deres syn på seksualitet, og mange føler seg forvirret og bekymret over hva de har sett, og hvordan dette påvirker deres egne relasjoner. Vi merker også at spørsmålene ungdommer stiller i dag i større grad handler om de mytene og løgnene de har «lært» fra pornoen. Det er derfor avgjørende åformidle en annen og bedre historie enn den pornoen formidler. Sex er tilknytning, nytelse, ansvar, forpliktelse, enhet og respekt. Disse aspektene formidler vi med stor frimodighet til unge mennesker i dag. Det er på høy tid at vi vender tilbake til de sunne, respektfulle og kjærlige prinsippene som Gud har gitt oss for å leve i relasjoner som bygger oss opp, ikke bryter oss ned. Frihet fra pornografi er mulig, og vi er her for å støtte unge mennesker i å finne den veien, i lys av Guds kjærlighet og sannhet.  Derfor inviterer vi deg til å bli med oss i arbeidet for å sette unge mennesker fri fra porno og de skadelige mytene og løgnene den skaper. Bli fastgiver i dag og vær med på å gjøre en forskjell! Trykk her for å fylle ut skjemaet og støtte vårt arbeid. Les mer om vårt arbeid på heltfri.net.

Da NRK lanserte podkasten «Bibelen» i januar, var spørsmålet hvordan komikeren Are Sende Osen ville tilnærme seg Guds ord gjennom sin gjenfortelling. Nå som første sesong – som dekker hele Første Mosebok – er fullført, har vi endelig fått noen svar. Fantasifull gjendikting Først og fremst vil jeg gi Osen ros for å gi Bibelens tekster et friskt pust gjennom en blanding av ironi, gjendiktning og humoristiske skråblikk. Når dette kombineres med god dramaturgi, spennende cliffhangers og et dynamisk samspill mellom musikken og fortellerstilen, som forsterker de dramatiske øyeblikkene, skapes en engasjerende lytteropplevelse. Dette oppsummerer mye av det som gjør podkasten spennende å høre på. Humoristen har en egen evne til å fylle ut «mellomrommene» i teksten – de stedene der Bibelen er kortfattet eller ikke sier noe i det hele tatt – og skape levende scener. Et godt eksempel finner vi i episode fire om Noahs ark, der han maler ut hvordan dyrene fant veien til arken. Bibelen sier lite om akkurat dette, men Osen dikter fritt og humoristisk: Isbjørner som plutselig slutter å jakte på seler og svømmer sørover, røde kjempekenguruer på to meter som hopper målrettet mot nordvest, og dovendyr som sakte slipper taket i trærne og legger ut på sin lange ferd. Osen bruker samme grep når han reflekterer over Abrahams tanker natten før han skulle ofre Isak. Her tegner han et bilde av en mann som stirrer stivt ut i mørket, preget av tvil og uro over det som venter. Osen tilfører dramatikk og alvorsfølelse, men presiserer samtidig at dette er ren spekulasjon. Når humoren treffer – og når den faller gjennom Denne typen gjendiktning tilfører liv og nye perspektiver til bibelhistoriene. Osen inviterer oss til å se tekstene med friske øyne og stiller spørsmål som kan være tankevekkende både for dem som møter Bibelen for første gang og for troende lyttere. Her lykkes han godt. Men på andre steder når ikke humoren eller gjendiktingen helt opp til samme nivå. Enkelte steder tør jeg faktisk påstå at den bikker over i det vulgære og provoserende. Når Sara omtales på en nedsettende måte som «milf», eller når Abraham beskrives som å si: «Nå tar vi det søstertrikset, så de ikke dreper meg og puler deg» – med henvisning til at han flere ganger utga Sara for å være sin søster – kan det oppfattes som mer grovt enn morsomt. Det samme gjelder beskrivelsen av Sodoma og Gomorra som «et helsikes sted hvor folk ikke er gode, litt sånn som Stavanger og Sandnes». Egne bibelkommentarer I tillegg til sin fantasifulle og tidvis vellykkede humoristiske gjenfortelling, deler Osen også sine egne refleksjoner og kommentarer underveis i podkasten. Komikeren er ikke redd for å uttrykke sine tanker om bibeltekstene, for eksempel når han mener at Gud har et altfor sterkt bekreftelsesbehov, ettersom Han ønsker at folk tilber og ofrer til Ham. Han stiller også spørsmål ved hvorfor Gud i Det gamle testamentet avskyr svin, og hvorfor Han favoriserer Abels kjøttoffer fremfor Kains grønnsaksoffer. Noen av Osens refleksjoner berører viktige og vanskelige temaer i Bibelen – og enkelte er også morsomme. Spørsmål som hvorfor Gud virker å ha et bekreftelsesbehov, eller hvorfor Han favoriserer enkelte, kan være utfordrende for mange. Osen fortjener ros for å løfte frem tanker som både troende og ikke-troende lesere av Bibelen kan kjenne seg igjen i. Andre ganger virker kommentarene derimot mer banale, pubertale og unødvendig provoserende, og fremstår mer som flåsete slengbemerkninger enn som ekte refleksjoner over hva bibelteksten ønsker å formidle. En blandet opplevelse Dette bringer oss til podkastens store utfordring. Når den er på sitt beste, gir den nytt liv til bibelhistoriene, stiller relevante spørsmål og åpner for dypere refleksjon. Osen har selv sagt at han startet podkasten fordi han synes det er trist at flere unge vet mer om deltakerne i Ex on the Beach og Farmen enn de gjør om de bibelske historiene som har vært grunnleggende for vår kultur i nesten 2000 år. På sitt beste lykkes han med å gjøre disse historiene levende. Men når grove humorinnslag og spissformuleringer tar overhånd, kan vi stille spørsmål ved om vi virkelig blir bedre kjent med de bibelske tekstene han ønsker å formidle. Når statskanalen satser på et prosjekt som har som mål å gjenfortelle Bibelen for et bredt publikum – en bok som tross alt har hatt stor betydning for å forme vår kultur og tro – er det naturlig å håpe på et vellykket resultat. Likevel, er det en reell fare for at de som møter Bibelens historier for første gang gjennom denne podkasten, vil sitte igjen med et skjevt bilde. Denne versjonen av Bibelen er tidvis fargerik, humoristisk og godt gjendiktet – men til tider også negativ, harselerende og preget av retoriske grep som man heller ville ventet fra et nyateistisk nettforum enn fra en seriøs aktør som NRK. Og hvis man håper at podkasten skal være oppbyggelig og kanskje føre folk til tro, kan man like gjerne forberede seg på å svelge en kamel – for å bruke et gammeldags bibelsk uttrykk – eller kanskje til og med en hel dyrehage.

Skjermfri – for å oppdage Jesus på nytt Det er alltid en glede å lese Sofie Brauts ulike tekster i Dagen, med hennes klarsyn og språklige fortreffelighet. Så også i anmeldelsen av Erik Vardens bok om fasten. Men plutselig dukket en liten setning opp som er verdt å kommentere.  Braut skriver om vår tids faste, der «den opphavlege lengten druknar i dei mange behova som fasta rett nok er beslekta med, men som likevel er sekundære».   Og så kommer hun med eksemplene: «Vi skal kutta ned på skjermtida, eta mindre feitt, mindre søtt og prioritera betre.»   Hun erkjenner at det ikke er noe i veien med noe av dette, men advarer mot at dette gode kan bli det bestes fiende – da det smaker av selvhjelp, eller selvoptimalisering.    Handler det å kutte ned på skjermtiden om selvhjelp, og kan det sidestilles med å spise mindre fett eller søtt? Ja, og nei. Jeg tror alle våre valg står i fare for å bli selvsentrerte. Derfor er Sofie Brauts følgende setning helt essensiell: «Sann faste må ha blikk for Jesus, det må vera ei øving i å oppdaga han på nytt.»   Men det er nettopp dette som er kjernen i at Tro & Medier arbeider for at mennesker skal ta bevisste skjermvalg – og for at vi arrangerer Skjermfri uke første uka i fastetiden: For at skjermstøyen ikke skal hindre oss i å oppdage Jesus.  Sosiale medier drives av oppmerksomhetsøkonomien, der vi brukere ikke er deres kunder, men deres produkter. Jo mer oppmerksomhet og tid vi gir til dem, jo mer kan de tjene på annonsesalg. Dermed designes plattformer og apper på en måte som får oss til å være der lenge, og komme tilbake igjen og igjen. Uten å merke det, preges vår lengsel – for vi gir vår oppmerksomhet til neste statusoppdatering («må bare dele bildet av dette med verden!»), til hva andre har gjort eller oppnådd («har de vært på enda ett fjell?») eller på å bli bekreftet og sett («hvor mange kommentarer har jeg fått på bildet?»). Vi sammenligner oss, søker dopaminkick i likerklikk og skroller oss gjennom hverdagen. Vi tror det er underholdning, men før vi vet ordet av det, har vi moret oss selv til døde – for å låne ord fra Neil Postmans profetiske advarsel i møte med 80-tallets underholdningsindustri.   Skjermfrie soner og perioder går mye dypere enn selvhjelp – selv om jeg mener skjermene også gjør noe med vår relasjon til oss selv og til våre medmennesker. Men disse to relasjonene er også en del av den primære relasjonen: til Gud.   En fastetid der man kutter ned på skjermtiden kan bli et selvsentrert tiltak for et bedre liv. Men det kan også bli et valg man tar for at ikke våre lengsler skal preges av Meta, Hollywood eller kommersielle krefter, men for å gi rom for han som inviterer oss til å nyte overfloden i hans hus og drikke av hans gledes bekk (Salme 36,9). Da kan det bli en fastetid der vi oppdager Jesus på nytt. 

Alt var mye bedre før, sier folk rundt meg, spesielt når det snakkes om mediene. «Alt var mye bedre før, da vi ikke hadde sosiale medier og sammenligningsmaterialet ikke var så tilgjengelig.» Jeg er på en måte enig. Det var ikke så tilgjengelig. Men det var heller ikke de positive sidene sosiale medier bringer med seg – mangfoldet, bredden og kreativiteten.  Jeg er ikke så gammel at jeg har opplevd å være helt fri fra internett, men det var begrenset til en datamaskin på «datarommet» i huset. Jeg hadde en mobiltelefon med knapper og uten internett.  Jeg hang en del på datarommet og jeg så en del på TV. Det var en ekstremt homogen gruppe som viste seg online og på tv-skjermen. Det vil si at jeg stort sett så veldig tynne, stereotypisk flotte folk, og på de norske programmene var det ofte østlandske programledere. Det sier jo litt når stort sett alle barn i Norge lekte på østlandsk, selv om de kom fra både sør, nord og vest.  På dataen så jeg på musikkvideoer, og der var det enda verre. Popstjernene var enda tynnere, penere og hadde en livsstil som var langt mer overdådig enn den jeg hadde, og som jeg aldri kunne drømme om. Det var virkelig ikke særlig forbilledlig, vet jeg nå som voksen.  Dette påvirket oss. Jeg husker vi klipte klærne våre for at de skulle ligne mer på de i musikkvideoene, og da vi ble litt eldre, gikk flere på håndballaget på «rugsprø-diett», som vi kalte det, for å bli like tynne som de vi så opp til.  For noen uker siden ble Vixen Awards avholdt. Vixen er en årlig kåring blant influensere og kårer de beste innenfor ulike kategorier som business, sterke meninger, bærekraft, forbilde, for å nevne noen. Vixen er et noe omdiskutert tema, da mange synes det blir feil å feire og gi enda mer fokus til disse menneskene, da mange representerer det de fleste vil være enige i er usunt: kroppspress, kjøpepress, korrupsjon, osv.  Men så ser vi at det har skjedd et skifte. Vinnerne i år representerer reise og friluft, helse, sport og trening, mat, kunnskap og underholdning, for å nevne noen. Det er fortsatt mye fokus på mote og skjønnhet, men bredden og mangfoldet er definitivt større, og det må vi feire. Det må nevnes at mediene ikke alltid er like gode på å vise mangfoldet, men det finnes der. Og det i større grad enn før.  Så var alt bedre før? Mengden og tilgjengeligheten var mindre. Men innholdet som ble vist var veldig ensartet. Dersom vi i dag klarer å veilede barn og unge til å ha et balansert forhold til mediene, og navigere i dette virvaret av et landskap, tror jeg det kan være nokså godt. For det finnes faktisk sunne stemmer om kropp, helse, tro og mye annet. Og det er plass til mer! 

Det er lenge siden jeg har sett noe så rystende som «Norge bak fasaden – Dødsenglene» på TV2. Gjennom tre episoder leder programlederne Janne Amble og Kadafi Zaman oss inn i en morbid underverden, der mennesker tilbyr å drepe mennesker som selv ikke ønsker å leve.  Programserien har bidratt til at aktiv dødshjelp igjen debatteres. Men er «Dødsenglene» egentlig et vektig innlegg i en slik debatt?  Zaman er tydelig på hva intensjonen med programmet er: «Dette er et bidrag som viser den ekstreme konsekvensen av at aktiv dødshjelp er forbudt. Da får man et marked, et undergrunnsmiljø med mennesker som opererer i det skyggelandskapet», sier han til TV 2. Med andre ord virker serien å være et argument for å legalisere dødshjelp. Det kan være nyttig å ha det i bakhodet når man skal vurdere serien.  Det er ikke vanskelig å forstå smerten mange mennesker bærer på, fysisk og psykisk. Det finnes dessverre mange, vonde grunner til at mennesker ikke ønsker å leve lenger. Men mener TV 2 at veien å gå er å bekrefte deres ønske og ta livet av dem?  I serien møter vi en kvinne på 40 år som har hatt ME siden hun var 22 år. Helt siden hun fikk sykdommen, har hun hatt et ønske om å dø. ME kan være en brutal sykdom, jeg har også selv møtt den i nære relasjoner. Men tenker Zaman og Amble at ME, som er en sykdom flere mennesker også blir friske av, skal være god nok grunn til å få innvilget ønsket om å avslutte livet?   Vi møter også datter og barnebarn til en kvinne på 76 år som ble funnet død på et hotellrom i Strömstad. Saken ble behandlet som et selvmord, og mannen vi møter i «Dødsenglene» ble dømt for medvirkning til selvdrap. I serien hevder mannen at han har drept kvinnen fra Moss, en sak som politiet ikke er ferdig med å etterforske.  Kvinnen hadde hatt flere hjerneblødninger, og i et intervju med TV 2 forteller datteren om morens frykt for å bli gammel, og at «ingenting føltes mer skremmende enn tanken på å bli avhengig av hjelp for å klare seg». Det er hjerteskjærende å lese, ikke minst å vite at dette opplevdes så vanskelig at hun fant døden som en bedre utvei.  Datteren mener at dersom hun hadde fått bedre oppfølging av helsevesenet, ville hun sannsynligvis vært i live. Dermed bør serien være et innspill til aktiv livshjelp, ikke aktiv dødshjelp. For Amble og Zaman mener vel ikke at frykt for alderdommen skal være grunn nok til at mennesker lovlig kan få noen til å avslutte livet for seg?  TV 2-seriens premiss er at drapsmennene har fått et «marked» på grunn av Norges lovforbud. Men de nevnte personene ville etter all sannsynlighet fått avslag på en søknad om aktiv dødshjelp. Hvorfor mener TV 2 at disse ville slått seg til ro med det og ikke søkt til undergrunnsmiljø for å få hjelp? Eller tar serien til orde for at disse burde fått hjelp av det offentlige til å dø?  Vi må kunne ta debatten om aktiv dødshjelp. Vi må snakke om hva som er en verdig død og hva som er en verdig siste fase av livet. «Norge bak fasaden – Dødsenglene» er viktig journalistikk for å belyse den morbide underverdenen som finnes. Men i møte med spørsmål om aktiv dødshjelp, blir dessverre serien mer preget av sensasjonell historiefortelling enn å være et relevant innlegg i denne samtalen. 

Nylig annonserte Meta-sjef Mark Zuckerberg flere endringer på deres plattformer, Facebook, Instagram og Threads. En av endringene er at de skal bytte ut faktasjekk med såkalte «community notes», et slags kommentarfelt der andre brukere kan korrigere innlegg. En annen viktig endring er at man gjør «sensurgarnet» mindre finmasket, der Zuckerberg selv nevner innvandring og kjønn som to tema der man har vært for strenge i sensuren frem til nå. Han hevder at dette er tiltak som skal bidra til å styrke ytringsfriheten.  Endringene har skapt reaksjoner. Blant annet sier fredsprisvinner Maria Ressa at det er helt galt å hevde at dette handler om ytringsfrihet. «Bare hvis du er drevet av profitt, kan du påstå det. Bare hvis du ønsker deg makt og penger, kan du påstå det,» sier hun til nyhetsbyrået AFP, melder Nettavisen.  Også kulturminister Lubna Jaffery reagerer og omtaler i et intervju med Klassekampen endringene som veldig alvorlige. Hun lover å gi Meta hard kamp dersom endringene kommer til Norge.  Hva skal vi tenke om dette? Selv om dette i første omgang rulles ut i USA, er det å forvente at dette også vil komme til Europa etter hvert. Og det forteller oss noe om hvordan Meta ønsker å bidra til å forme det offentlige ordskiftet.   Jeg tror vi må sortere litt her. Den ene endringen er fjerning av faktasjekk og innføring av «community notes». Denne fremstår problematisk, med tanke på hvor lett desinformasjon har en tendens til å spre seg. På et globalt plan har dette trolig blitt brukt som et politisk verktøy; blant annet hevdet amerikansk etterretning i fjor at Russland har spredt en falsk valgvideo for å påvirke valget i USA. Russland, på sin side, benekter dette. Det er utopi å tro at et kommentarfelt vil kunne grave like dypt som kompetente faktasjekkere vil gjøre.   I tillegg er det en rekke andre aktører, kommersielle, livssynsaktører eller andre, som vil kunne dra fordel av å spre desinformasjon for å prege menneskers holdninger og handlinger.   Men er ikke faktasjekkere også preget av politiske eller andre verdistandpunkt, slik Zuckerberg hevder? Jo, det kan skje, men da må man ha verktøy for å ettergå deres påstander, ikke bare sette dem på sidelinjen og la desinformasjonen få tilnærmet fritt leide.  Den andre viktige endringen er at de vil tillate flere ytringer som frem til nå har vært underlagt restriksjoner på plattformen. Zuckerberg sier i en video på Instagram at for mange uskyldige har blitt rammet av Metas ønske om å stoppe uønskede innlegg. Det er lettere å være positiv til en slik endring, om enn avventende. Også Tro & Medier har opplevd å bli rammet av Metas sensur, som oftest av noe uforståelige grunner. Hvis vi ser på Metas plattformer som et slags «offentlig, digitalt torg» der meningsutveksling foregår, vil vi også måtte gi rom for meninger vi ikke liker.   Den store utfordringen vil være bruken av algoritmer, som gjør at mennesker får opp innlegg tilpasset deres interesser. Det bidrar til å utvikle såkalte «ekkokamre» der folk lytter og snakker til dem de er enige med. Dermed er det ikke sikkert Metas endringer bidrar til et åpnere ordskifte. Det kan like gjerne bidra til mer polariserte ekkokamre og mindre forståelse for andres ståsted.  Hvordan kan vi som mediebrukere forholde oss til dette, dersom endringene blir innført her?  Tre enkle råd:  Ikke ta påstander som deles i sosiale medier for god fisk. Vær en faktasjekker som undersøker sannhetsinnhold før du gjør deg opp en mening eller deler innlegget videre.  Bruk flere arenaer enn sosiale medier som kilde til nyhetsoppdatering. Les jevnlig i redaktørstyrte medier i Norge, gjerne fra ulike spekter av det politiske landskapet.  Delta i samtaler i sosiale medier med mennesker du er uenig med, men med en holdning og tone som gjenspeiler Jesus: elsk, lytt, forstå og snakk. I den rekkefølgen.   Slik kan du gjøre ditt for at Metas plattformer kan være en god arena for meningsutveksling og demokratibygging i fremtiden. 

«I BEGYNNELSEN SKAPTE GUD HIMMELEN OG JORDA.» «Sterk åpning», sier komiker Are Sende Osen med et glimt av humor. Slik starter første episode av NRKs podkast Bibelen, hvor Osen, kjent fra Are & Odin og Kongerekka, tar lytterne med på en 40-episoders reise gjennom Bibelens historier. Men hva kan vi forvente når en humorist kaster seg ut i et slikt prosjekt? Vil det bli forkynnelse i beste sendetid – eller mer som når fanden leser Bibelen? I et intervju med NRKs podkast Kompass gir Osen noe av svaret på spørsmålet: – Mange unge vet hvem som vant Ex on the Beach eller Farmen sist, men de kjenner ikke til det som har vært en hjørnestein i vår kultur i nesten 2000 år. Han fortsetter: – I hundrevis av år måtte folk kjenne bibelhistoriene for å forstå kunst og kultur. Nå har mye av det gått i glemmeboka. Med dette som bakgrunn, håper Osen at hans nye podkast kan bidra til å gjøre Bibelen tilgjengelig på nytt, og kanskje hjelpe yngre generasjoner å forstå de kulturelle referansene som fortsatt preger samfunnet i dag. Men spørsmålet er: Klarer han å vekke liv i de gamle tekstene, slik at unge kjenner David, Ruth, Jesus, Jakob og Josef like godt som vinnerne av Farmen og Ex on the Beach? Det er et ambisiøst mål, men kanskje er Osen, som med stor suksess har gjenfortalt historien om den norske kongefamilien i Kongerekka, rette mannen for oppgaven. BIBELEN FOR DUMMIES I de første episodene av podkasten, som han litt fleipete har kalt Bibelen for Dummies, får lytterne en smakebit på Osens særegne stil. Med kreativitet, ironi og humoristiske skråblikk gir han et friskt pust på de gamle bibelhistoriene. Osen introduserer skapelsen som «Tidenes mest kjente arbeidsuke», der Gud «så at det var digg» etter hver skapelsesdag. Han gjenforteller historien om Adam i Edens hage, og mener at Adam sannsynligvis var litt barnslig – han var tross alt ung og nylig skapt av Gud. Med sin infantile humor gir han dyrene navn som «spermhval», «pungrotte», «rumpetroll» og «sædgås». Gud ser dette og innser at Adam trenger en dame for å skjerpe seg. Og slik ble Eva skapt. Videre bruker Osen humor for å skildre hvordan Adam og Eva, som ekte vegetarianere og nudister, nyter late dager i Edens hage og lever et avslappet, uforstyrret liv. Han introduserer også den listige slangen i Edens hage med en østlandsk aksent – en detalj han raskt påpeker er «helt tilfeldig» og på ingen måte har dypere betydning. OPPBYGGELIG ELLER LETTBEINT UNDERHOLDNING? Gjennom humor og kreative detaljer gir Are Sende Osen et friskt perspektiv på bibelske tekster vi ofte har hørt så mange ganger at vi har glemt hvor fantastiske de egentlig er. Likevel er det verdt å spørre: Hjelper denne podkasten folk til å forstå Bibelen bedre, eller fungerer den mest som lettbeint underholdning? Forventer du et dypdykk i Bibelen med spennende teologiske refleksjoner, vil du nok bli skuffet. Men i de to første episodene av Bibelen klarer Osen å tilføre ny energi til kjente tekster på en unik og kreativ måte. Resultatet er både underholdende og forfriskende. Selv om noen av de humoristiske kommentarene kanskje ikke treffer alle like godt, vil de som klarer å skille klinten fra hveten – og kanskje også svelge noen kameler – finne en spennende inngang til de bibelske fortellingene. Dette er nok ikke en podkast som leder til tro eller kan kalles oppbyggelig i tradisjonell forstand, men kanskje kan den fungerer som en introduksjon til «boken over alle bøker.» Uansett resultat, fortjener NRK skryt for å satse på et slikt prosjekt. At en populær programleder som Osen velger å ta fatt på Bibelen på denne måten, er spennende og verdt å merke seg. Også blir det interessant å følge med på hvordan podkasten utvikler seg videre, særlig når Osen skal ta for seg noen av de mer krevende tekstene i Bibelen, som plagenes inntreden i Egypt, Josvas mange kriger og Abrahams forsøk på å ofre Isak. Vil han klare å balansere humoren med respekten for tekstene, eller vil det oppstå ramaskrik? Dette blir definitivt verdt å følge med på!  

  Av Jarle Haugland Jesus kommer igjen.  For noen av oss er setningen så selvsagt at vi har glemt hvor grensesprengende og frigjørende den er.  For andre, de aller fleste, fremstår påstanden som absurd overtro, fullstendig frakoblet virkeligheten. Her dreier tankene seg rundt styrtingen av Assad i Syria, priskrig på julevarer, meningsmålinger for Ap og julekalendere på TV. For ikke å snakke om juleavslutninger med skolen, fotballen, korpset og klatringen, julebord med jobben, vennegjengen, treningskompisene og velforeningen.   Livet skjer. Og en dag kommer Jesus igjen.  Advent er mer enn en førjulstid. Det er også mer enn en «åndelig forberedelsestid» til julens viktige budskap. Adventstiden har et perspektiv som gjør mer enn å se bakover eller innover. Advent er en tid for å ha blikket fremover og oppover. For å se på verdens konflikter, julehandel, samfunnsdebatt og TV-underholdning gjennom følgende linser: Jesus skal en dag komme igjen for å dømme levende og døde – for å låne ord fra en bekjennelse som deles av hele den kristne kirke.   Advent gjør noe med oss.  Den gir oss en løsning for klimakriser, krig i Midtøsten og konflikter i hjemmet.  Den gir oss en retning, når andre stemmer vil fortelle at gleden finnes i neste produkt, færre kilo eller pornografiens kortvarige nytelse.  Den gir oss et annerledes perspektiv, som sier at vi har et annet hjemland, vi tilhører et annet rike og en annen konge.  Den gir oss et håp, om at når Jesus kommer igjen, skal en ny himmel og en ny jord skapes, uten ondskap, smerte og død.  Advent gjør oss ikke livsfjerne, slik at vi kobler oss fra hverdagen og kun venter på at Jesus skal komme igjen. Advent hjelper oss til å leve livet her fullt ut, men med et evighetsperspektiv over hver dag, fra mandag til søndag.  Bruk adventstiden godt til å la den gleden synke inn. Ta deg noen skjermfrie minutter, ta en pause fra jobben med å vaske gulvet, bære ved og sette opp fuglebånd, og se fremover og oppover. Kanskje du kan få et vakkert glimt, midt i førjulsforberedelsene, av det kristne håpet som en dag ble tent over den lille stallen i Betlehem.  Velsignet advent!  Kommentaren kan fritt benyttes med kildehenvisning. 

Mobilen min er min beste venn. Du syns kanskje det er trist, men det er veldig sant. En tilgjengelig, morsom og interessant venn som aldri ignorerer meg og som aldri dømmer. En venn som slipper meg inn overalt og passer på flybillettene mine. Den betaler til og med for meg når vi er på kafé.   Vi er ganske like. Den snakker stort sett om ting jeg er interessert i og skuffer aldri dersom jeg trenger svar på livets små og store spørsmål. Time etter time kan vi sammen surfe rundt, snakke om de litt dypere ting eller le av de søteste hundevideoer. Som du forstår, vi er veldig glade i hverandre.   Det er bare en ting...  Jeg og mobilen min, en iPhone 13 pro, lever i vår egen lille, eller egentlig ganske store boble. Vi snakker sammen når vi er hjemme alene, når jeg går til bussen, mens jeg sitter i møter, når jeg prøver å gjøre fornuftige ting og når jeg sitter på do. Den maser til og med når jeg kjører bil eller dusjer. Det er altså lite tid og mulighet for meg å tenke dype tanker, være ordentlig til stede eller bare være med meg selv.   Jeg har ikke noe problem med å legge den vekk når jeg er med mine ekte venner, altså mennesker. For da blir jeg jo underholdt av dem. Men hvis jeg har et øyeblikk alene, bom, da er den klengete vennen på plass igjen og maser om høyst ubetydelige ting. Det er ikke bare dens skyld, for jeg lar den jo holde på. Jeg mater på med anerkjennelse for disse ubetydelige tingene og sliter med å si at nok er nok.   For noen år siden lærte jeg at det var lurt å av og til ta en statussjekk på vennskapene mine. Se om det er noen som var mer usunne enn sunne, og som tok mer enn det gav. Jeg snakker selvsagt ikke om mennesker som virkelig trenger deg, men de vennskapene som kanskje hverken den ene eller andre parten sitter igjen med noe. Kanskje skal man ikke fjerne de helt, men ha et litt mer avklart forhold.   Kjære iPhone 13 Pro, jeg gjør det ikke slutt med deg, for jeg er faktisk veldig glad i deg. Jeg setter pris på at du er til stede i livet mitt, hjelper meg med hverdagens praktiske behov, lærer meg masse og hjelper meg å holde kontakt med familie og venner langt borte. Jeg er takknemlig for at du utvikler deg og finner nye kreative måter å gjøre ting på, men jeg innser at jeg trenger litt mer plass til meg selv også. Jeg trenger tid til å være til stede i øyeblikket uten å bli konstant avbrutt, tid til å høre på tankene mine uten at et varsel popper opp og krever oppmerksomheten min. Jeg vil fortsatt ha deg som en venn, men kanskje vi skal prøve å tilbringe litt mindre tid sammen. Jeg vil finne en bedre balanse mellom å være til stede i den digitale verden og i den virkelige. Det handler om å gi rom til både meg selv og de menneskene som virkelig er der for meg – de som ikke krever batterilading eller en app-oppdatering for å fungere.   

Nylig lanserte NRK serien «Avlogga» som følger to småbarnsfedre som velger å leve uten smarttelefon i et helt år – et spennende eksperiment som utfordrer oss til å reflektere over egen mobilbruk. Kanskje er det ingen tilfeldighet at det nettopp er småbarnsforeldre vi følger i dette programmet. For som de selv sier, var det tanken på at deres egne barn snart må forholde seg til en mobiltelefon som fikk dem til å tenke mer over hvordan de selv bruker telefonen.  I løpet av serien lærer de å finne løsninger for å leve med en dum-telefon, og familien er ikke overraskende - veldig positive til ringvirkningene. For å få et innblikk i konsekvensene av å leve under konstant skjermpress, besøker de Seoul – en av verdens mest høyteknologiske hovedsteder, hvor digitale inntrykk er overalt. Jeg blir helt svett bare av å se på hvor hektisk det virker å leve slik og er samtidig klar over at ikke alle har like stort behov for alenetid og pusterom som det jeg har.  Som barn hadde jeg et eget "tenke-tre" i barnehagen – et rolig sted hvor jeg kunne være alene med tankene mine. Kjenner du igjen behovet for å trekke deg unna? Jeg tror vi alle trenger tid og rom til å bearbeide de inntrykkene vi får, i større eller mindre grad. Til å klarne tankene og lande etter innholdsrike opplevelser. Og etter at smarttelefonen kom, som kan gjøre oss tilgjengelige og pålogget døgnet rundt, er ikke behovet for å skape ro og avkobling blitt mindre.   Et bilde for å forklare dette nærmere er en julekule med snø inni. Når du rister i kulen, er det kaos og snøen virvler rundt, men når du setter den ned, begynner alt å roe seg. Snøkrystallene daler sakte og rolig til bunnen. Slik er det med det hektiske livet vi lever, hvor vi trenger tid til å lande. Ledig tid hvor vi ikke er pålogget, men avlogget.  Dette er noe av grunnen til at jeg setter grenser for mobilbruken: Når skjermtiden går ned, finner jeg mer ro og tid. Ikke bare minutter spart, men jeg får mer rom i hverdagen til å være i fred uten nye inntrykk. For dem er det nok av som småbarnsmor.  Boka Ruthless Elimination of Hurry av Mark Comer (nå også oversatt til norsk) har vært en stor inspirasjon for meg i hvordan jeg forholder meg til mobilen. Den har hjulpet meg å ta enkle, bevisste valg for å kontrollere bruken.  Her er et innblikk i hva boka har gjort med min mobilbruk: Når telefonen kommer hjem, legges den fast på et sted i huset, borte fra de sosiale sonene. Barna spør: "Hvor er telefonen din, mamma?" Og jeg svarer: "Den ligger på plassen sin."  En kveld oppdaget jeg noe fint: Telefonen til dattera mi var, helt uoppfordret, lagt ved siden av min som lå på den faste plassen i gangen. Det føltes som en liten seier – på vei mot en mer bevisst mobilbruk. Som kjent er vi et forbilde gjennom det livet vi lever, mer enn gjennom det vi sier.  Når kvelden kommer, er det ikke bare barna som skal legges – mobilen min har også "leggetid". Den går i dvale i god tid før jeg selv skal legge meg, og uten å kunne varsle meg før neste morgen. Først etter at vekkerklokken (ikke telefonen) har vekket meg og jeg er godt i gang med dagen, tillater jeg meg selv å sjekke telefonen.  En annen tidstyv jeg prøver å sette grenser for, er Spond. Det er en forholdsvis ny app som de fleste foreldre med skolebarn jeg kjenner bruker, men som jeg har fått et ambivalent forhold til. Appen gir informasjon om barnas aktiviteter – for eksempel invitasjoner til klassebursdag, påmelding til treninger og cuper. Den varsler også om andres responser og kommentarer. Jeg trenger kanskje ikke utdype hvorfor det blir mye aktivitet på denne appen når jeg har tre aktive barn i skolealder!  Så lenge mobilen er lett tilgjengelig, blir det fristende å sjekke varsler – mye oftere enn nødvendig tør jeg påstå. Derfor tester jeg nå ut om det holder å bruke Spond kun via nettleseren på PC-en én gang om kvelden. Det føles som en liten, men viktig endring for å ikke være konstant pålogget.  Jeg liker begrepet "Skjermfrie soner", og heier på hvordan Avlogga utfordrer oss til å ta bevisste valg for å hindre at mobilen får for mye makt i livene våre. Hva med deg? Har du noen tidspunkter eller steder i hverdagen hvor du kan være avlogga? – Administrasjonsleder i Tro & Medier, Susanne Ilebekk Nordbø

Nylig publiserte forskningsgruppen Barna Group en studie kalt Beyond the Porn Phenomenon, som kartlegger pornobruken blant amerikanske kristne. Studien avdekket flere oppsiktsvekkende funn, men to av dem skiller seg spesielt ut.  Når vi synder uten å bry oss For det første viser rapporten at over halvparten av kristne som bruker pornografi, føler seg komfortable med sitt forbruk. Kun 14 prosent uttrykte et ønske om å slutte. Dette er urovekkende! Når vi som Jesu etterfølgere synder uten å bry oss, svekkes vår samvittighet. Men enda mer bekymringsfullt er det hva dette gjør med vår Gudsfrykt.  For hvem lever vi for, og hvem gir vi ære til? Er det Gud og vår neste? Eller er det vår egen egoisme og vårt eget begjær?   Vi må være ærlige og tørre å ta opp disse spørsmålene. Alle mennesker synder, men det blir problematisk når vi velger å leve i synd uten ønske om omvendelse. Det er forskjell på å falle i synd, og leve konsekvent i synd.   Gud elsker oss og har en større plan for oss enn å bli værende i synden som holder oss fanget. Vi er skapt og kalt til å leve et liv i frihet og fellesskap med Ham. La oss fylle oss med Hans sannheter og la livene våre reflektere Hans godhet – også på de områdene som angår vår identitet og seksualitet.  Arbeid mot pornokonsumet har feilet  Det andre funnet rapporten viser, er at amerikanske menigheters arbeid med å redusere pornokonsumet har hatt liten effekt. «Gapet mellom uttalte trosoverbevisninger og den faktiske atferden reiser spørsmål ved hvor effektiv kirkers tilnærming er,» står det i rapporten.  Spørsmålet er om situasjonen er noe særlig annerledes i Norge. Dessverre tror jeg vi deler mange av de samme utfordringene som våre amerikanske søsken i Kristus.  Men hvorfor har det blitt sånn? Kanskje noe av problemet er at vi i større grad kritisere sex og porno, i stedet for å forklare hva som er sunt, godt og sant for oss? Tilgjengeligheten til porno har økt enormt, og kanskje er det denne kombinasjonen av økt tilgang og mangel på dialog om sunne relasjoner grunnen til at mange nå aksepterer sitt pornokonsum. Hvis det er tilfelle, må vi våkne opp og tydelig formidle sannhet og mening – og gi gode svar på menneskers spørsmål og lengsler.   Vi må tørre å fortelle en bedre historie Vi som kristne fellesskap og menigheter må tørre å ta tak i vanskelige temaer som rører seg i vår tid. Vi må fortelle en bedre historie om kroppen, identiteten og seksualiteten vår.  For hva gir vi videre til neste generasjon hvis vi er tause når det gjelder disse viktige spørsmålene som angår alle mennesker på en eller annen måte?   Hvis vi unngår å ta opp krevende emner fordi de er vanskelige, svikter vi vårt ansvar.   Vi må tørre å stå i ubehagelige spørsmål og samtaler, og gi gode og solide svar. Slike samtaler er ment å foregå i trygge relasjoner og rom med trygge voksne som ønsker å gi ansvar og mening videre til neste generasjon. Som foreldre, besteforeldre og medmennesker må vi gi stafettpinnen videre til de som kommer etter oss.    Derfor jobber vi i HeltFri for å skape trygge rom for diskusjoner om kropp, identitet og seksualitet. Vi ønsker å gi gode svar på de vanskelige spørsmålene og smerten mennesker strever med, og vi ønsker å utruste mennesker til å følge Jesus i en digital tid. På denne måten kan vi gi ansvar og mening videre til neste generasjon. Vi kjemper for en verden uten pornografi til fordel for en verden preget av intimitet, trofasthet og kjærlighet. Kristine Igland Omdal - rådgiver i Heltfri.

Hvordan kan vi som kristne prege mediearenaen, en samfunnsarena som preger oss stort? Det er et av de viktige spørsmålene for oss i Tro & Medier når vi arbeider med å gjøre Jesus synlig i mediene. Er det mulig å utgjøre en forskjell i et sekularisert mediebilde? Kan vi håpe på å se populærkulturen og nyhetsbildet preget av godhet, sannhet og kristen tro?  Det kommer an på om vi ber.  Jeg tror på mottoet «be og arbeid», etter den katolske helgenen Benedikt av Nursia. Samtidig er jeg litt redd for at tyngdepunktet litt for ofte ligger på det siste. «Vi må jo gjøre noe, vi kan jo ikke bare sitte og be!» er holdninger jeg har møtt når man har diskutert strategier for kristent arbeid. Jeg vil hevde at det finnes ingenting som heter «å bare sitte og be». Bønn er arbeid, bønn er åndskamp og bønn har i seg kraft til å endre virkeligheten.  «Bønn er hånden som beveger den hånden som beveger hele universet,» er det blitt sagt.  Samtidig må jeg komme med en bekjennelse: Bibelens mange ord om bønn er på grensen til provoserende. De lover så mye, og virkeligheten – slik vi ser den fra vårt perspektiv – tilsier at de lover for mye. Er det sant at vi kan be, og så skal vi få? At vi kan lete, og vi skal finne? Og er det virkelig slik at for hver den som banker på, skal det bli lukket opp, slik Jesus sier i Bergprekenen?  Kanskje vi kan finne noe av svaret i den sterke historien om bønn fra 1.Mos 32. Der er Jakob på vei hjem til sitt hjemland og sin bror Esau. På veien kommer han i kamp med det som i Bibelen omtales som «en mann», men som viser seg å være Gud. «Slipp meg, for morgenen gryr!», sier mannen, men Jakob holder trassig fast: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg», sier han, med det resultat at han den morgenen mottar Guds velsignelse. Han kjempet med Gud og vant.   Våre bønner, også de vi ber for mediene, kan være som Jakobs kamp. Noen ganger uteblir svarene, men like trassig som Jakob, utfordres vi flere steder om å «be og ikke gi opp». Hvorfor? Fordi bønn er kamp, og når vi i Tro & Medier arbeider på flere av medienes områder for å utbre Guds rike, er vi helt avhengige av at vi har mennesker som går sammen med oss i kampen – med løftede hender til ham som har all makt i himmel og på jord. Og vi slutter ikke før Gud velsigner dette arbeidet.  Søndag 27.oktober inviterer vi alle kristne til å være med og be for mediene. Denne dagen ber folk i flere land for denne viktige samfunnsarenaen, og jeg håper du og din menighet kan være med i kampen sammen med oss. Se gjerne på beformediene.no for forslag til bønner og bønneemner. 

Som en kristen, med en god kristen oppvekst, har det alltid vært klart for meg at abort er feil. Enda mer enn det; en dypt urett er det å avslutte et uskyldig og forsvarsløst liv, på det stedet hvor det skulle være på det tryggeste i mors mage. På tross av min moralske overbevisning, har det vært en sak som ikke har opptatt min tanke i hverdagen. Men dette begynner å endres.    For noen uker siden satt jeg og leste om tematikken; den moderne feministkampen for selvbestemt abort, den biologiske utviklingen til barnet i magen og de ufattelige antallene barn som har blitt abortert i Norge og verden de siste 50 årene. Bakteppet for min lesning var et bokprosjekt, men ikke minst regjerningens lovforslag om å utvide abortgrensen fra uke 12 til uke 18. Midt i mine studier måtte jeg stoppe opp, tårene begynte å trille – realitetene ved denne praksisen begynte å demre som aldri før.   Tenk på det ... I 2023 ble 12.814 svangerskap avbrutt i Norge. Det er ikke bare ett tall, men 12.814 førsteklassinger som ikke skal begynne på skolen i august 2029. Det er 12.814 barn som aldri får berike verden med sitt sprudlende smil og unike personlighet. Det er 12.814 som ble fratatt sjansen til å leve et liv, stifte familie og arbeide for en bedre verden. Fra innføringen om selvbestemt abort i 1978, har 650.000 barn fått livet endt før de fikk åpne øynene utenfor mors mage. Det tilsvarer ca. 12% av Norges befolkning i dag. Siden legalisering av abort i USA i 1973, har rundt 63 millioner blitt abortert. Det settes også i perspektiv når FN sier at det er et demografisk hull på 200 millioner kvinner i verden. Som noen har kalt gendercide. Det burde få enhver kvinnesaksforkjemper til å revaluere sine paroler og kampsaker.    Noen vil kanskje innvende: «Men hva med kvinnene og deres vanskelige situasjon?» Det er en falsk motsetning at hvis en kjemper for det ufødte liv, så er man imot kvinners verdi i verden. Tvert imot har den kristne kirke en rik tradisjon på å verdsette begge deler. I den gresk-romerske verden, var de kristne en stemme for de stemmeløse, ved å tale imot abort og barnedrap av nyfødte. Ikke bare fordømte de praksisen. De reddet og adopterte forlatte barn. På samme måte når kristenretten gjorde seg gjeldende i Norge på 1000-tallet, ble det forbudt å sette de uønskede barn ut i skogen. Det kristne menneskesynet har historisk løftet kvinners verdi. I tidligere tider ble abort ofte påtvunget kvinner som hadde blitt gravide med uekte barn. Kristendommen kom og hevet kvinners verdi som skapt i Guds bilde og løftet opp ekteskapet som rammen for fruktbarhet. Det er en direkte sammenheng mellom løssluppen sex og abort; utenfor forpliktende forhold, er ofte barn uønsket. Nå ble kvinner verdsatt, menn ansvarliggjort og barn bevart. Abortdebatten løfter mange utfordringer for kvinner som må tas på alvor. For barnet i magen derimot er det ikke en debatt, men død eller liv. Nettopp dette faktum – og hvordan jeg kan leve så uberørt i min hverdag – skremmer meg. Men akkurat nå, vekker det meg og mange flere.      Hvordan bør en kristen respons være til abortpraksisen i vår vestlige verden?    Tre stikkord: Bønn – for både barn og mor, at livet må seire; barmhjertighet – at vi hjelper sårbare kvinner og åpner våre familier for enda flere barn; men også bevisstgjøring. Først en bevisstgjøring og omvendelse for egen del. For så å være en bevisstgjøring for samfunnet rundt. Som Paulus sier: «Vi makter ikke noe imot sannheten, bare for sannheten.» For oss kristne handler ikke abortdebatt og -politikk om strategi, men sannhet. Selv om kristne skulle ha flertallet imot seg, kan vi aldri slutte å være en profetisk stemme for sannheten – at livet i mors mage er fullverdig, skapt og elsket av Gud.    For meg, og for mange andre kristne, begynner det først med å våkne selv og omvende seg fra sin hverdagslige likegyldighet til tema. Ordene fra Holocaust-overlevende og Nobelprisvinner, Elie Wiesel, utfordrer dypt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet»  Det eneste som skal aborteres, er min likegyldighet! 

Paulus’ ord i det andre brevet til menigheten i Tessalonika er like presserende i dag som da de ble skrevet. Ved første øyekast kan det virke som om teksten kun handler om Jesu tilbakekomst, men den går langt dypere – den handler om å stå fast ved sannheten.  Sannhet er et ord som mister sin kraft i dagens samfunn, også blant kristne. Følelser, subjektive erfaringer og kreative bibeltolkninger begynner å viske ut de grunnleggende sannhetene som skaperverket hviler på. Men la oss ikke glemme: Gud skapte verden med sitt ord, og Guds ord er sannhet, like uforanderlig som naturlovene. Da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han to, mann og kvinne, med unike egenskaper som sammen speiler ham. Dessverre ser vi at både enkeltpersoner og kirker lar seg drive bort fra denne sannheten.  Et eksempel på denne utviklingen er Richard B. Hays, en anerkjent teolog som angivelig har endret syn i spørsmål om samliv. Ifølge professor emeritus Terje Hegertun, som er en sterk pådriver for denne "nye" forståelsen i Norge, er ikke Hays noen “lettvekter”.   Blant de mest respekterte teologene ser vi en skremmende tendens til å la menneskelig stolthet og akademisk status overskygge sann visdom.  Enten det er kirkerådsleder Harald Hegstad som unngår å svare på enkle spørsmål, eller Kari Veiteberg som gir grunne svar på dype spørsmål, blir denne arrogansen tydelig. Uansett om man er en "lettvekter" eller "hvem som helst," er sann visdom oppsummert i gudsfrykt, integritet og karakter. Denne visdommen leder oss til å forstå og holde fast ved de grunnleggende sannhetene som Gud har åpenbart i sitt ord. En «ny» forståelse av denne sannhet er like gammel som 1.mosebok kapittel 3, hvor mennesket vil ta Guds plass.    For det er ingen tvil om Guds sanne ord. Gud forener mann og kvinne i en hellig pakt – ekteskapet – og erklærer at de skal bli ett. De står nakne og uten skam, velsignet av Gud som sier at dette er overmåte godt. Guds evige hensikt er dypt forankret og speiles i ekteskapet mellom mann og kvinne. Gjennom historien blir dette bildet, symbolisert ved ekteskapet, perfeksjonert og åpenbart gjennom Kristus, frelsesverket og kirken. Bibelen vever en rød tråd som leder oss mot den dype betydningen av brud og brudgom, og gjenopprettelsen av enheten mellom Gud og mennesket. Denne tråden bærer i seg en fruktbarhet som spiller en sentral rolle i hele Guds skaperverk.  Dette er fundamentale sannheter i vår kristne tro. Synet på samliv og seksualitet reflekterer mye mer enn bare mellommenneskelige relasjoner; det speiler vårt syn på Gud som den allmektige skaperen. En likekjønnet relasjon kan ikke bære bildet av en brud og en brudgom, uansett hvor vanskelig dette kan være for mange. Guds ord er krystallklart: Vi må se tilbake til begynnelsen, til Guds evige hensikt med å skape oss i sitt bilde. Dette har enorme konsekvenser for alle mennesker, uavhengig av hvilke følelser eller livshistorier vi har.  Og her har kristne ledere, festivalarrangører og alle som samler unge kristne, et betydelig ansvar. Min foreldregenerasjon feilet i stor grad i å møte spørsmål om kropp, seksualitet og identitet med klarhet og mening, ofte på grunn av forlegenhet, skam og kunnskapsmangel.    Vi må ikke gjøre den samme feilen!    Dette er en kamp som ikke kan overlates til en liten, marginalisert gruppe kristne eller bli noe som kun diskuteres i spesialforum. Dette er fundamenter i vår kristne tro. Min generasjon av ledere må kunne møte våre barn og barnebarn med rak rygg og overlevere fakkelen når tiden kommer. Inntil da må vi holde fast på både vett og sans.   

Det var en underlig, på grensen til absurd, opplevelse å overvære debatten som Tro & Medier arrangerte i samarbeid med Norges Kristne Råd og tankesmien Skaperkraft på Arendalsuka. Tema var representantforslag fra SV, Rødt og KrF om å innføre nettpornofilter på offentlige og kommunalt eide nettverk.   I debatten deltok blant annet Omar Svendsen-Yagci fra Unge Venstre. I ramme alvor hevdet han at det ville være en trussel for demokratiet dersom et slikt filter ble innført, eller at «en stat skal sensurere innhold på nett», som han kalte det. Det ville være «en farlig vei å gå», sa Svendsen-Yagci, og ville være «en trussel mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og informasjonsfrihet».  Det kan være fristende å unnskylde Svendsen-Yagci og hevde at han tross alt er en ungdomspolitiker som gjerne tar ideologiske argumenter ut til sine ytterkanter. Men jeg mener det vil være naivt og på grensen til respektløst. Når man er 20 år og aktiv politiker må man selvsagt bli tatt på alvor.  Derfor:  Mener Unge Venstre at det er en trussel mot demokratiet at vi allerede i dag har en lov som gjør det ulovlig å overlate pornografi til barn under 18 år (Straffeloven §317)?   Kripos har i dag filter som hindrer tilgang til nettsider som viser bilder og film av seksuelle overgrep mot barn. Noen kommuner har innført dette filteret på sine nettverk og i april i år bestemte Stortinget at regjeringen skal «sterkt anbefale» at kommuner installerer dette filteret på sine skoler. Mener Unge Venstre at dette er en farlig vei å gå og at det bryter med ytrings- og informasjonsfriheten?  Omar Svendsen-Yagci erkjente at pornobransjen er kynisk og svært problematisk. Han delte resten av panelets syn på at barn ikke skal se porno. Ikke minst er det hjerteskjærende å høre helsepersonell fortelle om økende grad av overgrep utført av barn og unge, og eksperter som peker på porno som en sentral årsak til dette. Dermed blir argumentasjonen enda mer absurd, og jeg lurer: Mener Unge Venstre at internett skal være et anarki, der staten ikke skal ha noen reguleringer i det hele tatt? Er man virkelig så naiv at man tror at bare barn får god seksualundervisning på skolen, så vil de bli beskyttet mot spennende og tiltrekkende innhold formidlet av en kynisk og oppsøkende bransje?  Hele samfunnet vårt er bygd opp rundt tanken om at staten har et ansvar for å lage et lovverk som beskytter landets innbyggere. Unge Venstre mener vel ikke at trafikkregler som hindrer oss i å kjøre der vi vil, er en trussel mot bevegelsesfriheten, som er en menneskerett?   I disse dager får tusenvis av skolebarn på alle trinn nettbrett eller datamaskiner utlevert på skolene. De kan være både nyttige læremidler, artige leketøy og en farlig dør inn i et mørkt og destruktivt landskap. Det skulle bare mangle at skoler og kommuner tar sitt ansvar i tråd med Straffeloven §317 og hindrer at barn får tilgang til pornografi. I Drammen har de forbilledlig tatt grep, der de minste barna kun får tilgang til nettsider som skolen eller lærerne låser opp. Dette er ingen trussel mot demokratiet. Det er bare voksne som bryr seg så mye om barna at de beskytter dem.  

Noen tanker om kristen oppførsel i sosiale medier «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn», sier det andre bud. Jeg har alltid tenkt at det handler om banning. Og selv om det kanskje er en side av saken, er jeg ikke sikker på at det er kjernen av dette budet. Jeg tror heller vi finner motsatsen til budet i Apg 1,18, der Jesus sier til disiplene: «Men dere skal få kraft idet Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ...» Enten er vi et vitne som gjennom ord og handling formidler et sant bilde av hvem Gud er. Eller så formidler vi, gjennom ord og handling, et falskt bilde av hvem Gud er. Når vi som Kristi etterfølgere gjør sistnevnte, misbruker vi Guds navn. Vi bærer kristennavnet, men representerer det på en måte som gir mennesker et forvrengt, frastøtende og feilaktig bilde av Gud. Tilbake til sosiale medier: «Nazi-anklager og «brenn i helvete»-hilsener er noe av det Jens Brun- Pedersen har fått i fleisen i nettdebatter med kristne», skrev Fri Tanke i september 2014 og Dagen hadde en tilsvarende sak med tittelen: «Rystet av kristent netthat». I 2019 utfordret Stig Magne Heitmann i Åpne Dører kristne ledere til å forkynne om kristent netthets. «Jeg blir sjokkert og fryktelig lei meg av hva noen kristne skriver», uttalte Heitmann til Kristelig pressekontor. I fjor skrev Vårt Land en sak med tittelen: «Kirkevalg-nominasjon førte til massiv netthets: – De sier de er kristne, så sier de så mye stygt». Og på nettstedet digitalhverdag.no så Bente Sollid Storehaug seg nødt til å skrive saken: «Hva gjør du når et kristent nettroll går løs på barna dine?» etter å ha opplevd hets fra en person med en tydelig kristen forankring på sin sosiale medier-konto. Her tror jeg vi er i kjernen av hva det vil si å misbruke Guds navn. Å bære kristennavnet, men møte mennesker med forakt, hets, hat og krenkelser. «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.» 1.Kor 13,1-3 La oss begynne der. Om jeg ikke har kjærlighet, da er det ingen vits. Da vinner jeg ingen ting. Ingen kamper, og i hvert fall ingen mennesker. Ta så dette verset og hold det opp mot hvem du er i sosiale medier. Hva du liker, deler og kommenterer. Hva du tenker om den personen du diskuterer med på Vårt Lands Facebook-side. Hvordan hjertet ditt fylles med omsorg eller forakt for dem du er uenig med i kommentarfeltet på Dagen. Om det er lov å omskrive Jesu ord før pinsedag, kan vi si at vi skal være hans vitner på Facebook, på Snapchat og like til sosiale mediers ender. Hva betyr det? Å være et vitne for Jesus i sosiale medier, betyr å aktivt dele det gode budskapet: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Mark 16,15 Å være et vitne for Jesus i sosiale medier, krever at det er sannhet vi formidler: vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ef 4,15 Å være et vitne for Jesus i sosiale medier, må gi mennesker en smak av hans gode frukt: Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Gal 5,22-23a Still disse spørsmålene før du liker, deler eller kommenterer: • Viser jeg kjærlighet til min neste gjennom å gjøre dette? • Sprer jeg gjennom dette en sannhet som leder mennesker til Jesus? • Bærer min oppførsel i sosiale medier smaken av kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse?   La oss sammen vise mennesker hvem Jesus virkelig er!

Mediemisjon - før og nå  Helt siden Peter og de andre apostlene valgte å bruke medier som penn og papyrus for å formidle sitt budskap til mennesker som var spredt omkring, for eksempel i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, har kristne brukt ulike metoder for å nå lengre ut med evangeliet.  De siste 20 årene har det vært en medierevolusjon som har gitt oss mange nye muligheter og utfordringer. Demokratiseringen av mediene har åpnet døren på vid vegg for alle mennesker og organisasjoner til å nå et bredt publikum.  ----more---- Fra nett og inn i en forsamling  Som partner i det internasjonale nettverket for evangelisering på nett – Jesus.net, jobber vi i Tro & Medier for å føre søkende mennesker fra nett og inn i en kristen forsamling.  Gjennom dette nettverket får vi blant annet mulighet til å bruke nettkursplattformen MyJourney. Her har vi nettkurs med personer som Egil Svartdahl, Anette Løken Jahr, Thor Haavik, Rune Tobiassen og Stefan Gustavsson.  Nylig lanserte vi kurset «Hvordan forstå Bibelen?» med Tor Espen Kristensen, og flere kurs er på vei.  Her er 4 grunner til å drive med digital misjon  1. Rekkevidde  Digital misjon har ingen geografiske grenser. Vi kan nå mennesker hvor som helst i verden, så lenge de har tilgang på nett.  2. Ingen tidsramme  Vi er ikke avhengig av oppmøte på et fastsatt tidspunkt. Ofte sitter det mennesker sent på kvelden eller midt på natten og melder seg på ett av våre nettkurs. Litt som Nikodemus som oppsøkte Jesus om natten.  3. Mulighet for dialog  Digital misjon åpner for toveis kommunikasjon. Mottakeren ser eller lytter ikke bare til et budskap, men har også muligheten til å dele sine tanker og spørsmål. Mange av våre nettkurs har det vi kaller en e-coach, en frivillig, som følger deltakeren gjennom kurset.  4. En god investering  Digital misjon kan være kostnadseffektivt. Et nettkurs har lang levetid og kan stadig oppdages av nye. I stedet for å sende en person til et sted, til et bestemt tidspunkt, sender vi en digital misjonær til mange personer, på mange ulike steder, til alle tider.  Les også: Konkrete tips til disippelliv i en digital hverdag Ikke uten ulemper  Det er klart at digital misjon også har mange utfordringer. Dette er vi fullt klar over og tror ikke at denne formen for misjon skal erstatte alle andre. Det er et supplement, som vil fungere bra for noen og noe, men ikke for alt og alle.  Det er ikke alle som er like kjent med den digitale verdenen, så den teknologiske barrieren kan bli for stor. Det er fullt av distraksjoner, som kan forstyrre. For å nevne noe.  Men Peter sluttet ikke å skrive brev, selv om de ikke kunne leses av alle.  Vi i Tro & Medier vil stadig prøve å finne gode måter å bruke ny teknologi på, for at flere mennesker skal få høre en bedre historie – den gode nyheten om Jesus!  Les også: Sosiale medier som misjonsmark Blir du med?   Det fine med digital misjon er at mulighetene ligger der og venter på alle. Du kan komme og spille på lag med oss i Tro & Medier. Eller du kan starte din egen podkast, blogg eller profil i sosiale medier. Det er ikke lenger en kanal som når ut til alle, men mange kanaler som når Ønsker du å bidra til at omGud.net kan nå nye mennesker med evangeliet på nett? Gi en gave på Vipps 63676 eller bli fast giver her.

Noen tanker inn i tiden du lever i  Jeg vil gjerne dele noen tanker med deg som jeg tror opptar deg, og som jeg er overbevist om at du trenger å bli minnet på i den tiden vi lever i.  Nylig var jeg på et arrangement for unge jenter, og mens jeg kikket utover salen, begynte jeg å tenke på dere som vokser opp i dag. Følelser av både glede og sorg meldte seg. Den teknologiske utviklingen har gått i en rivende fart siden jeg selv var ungdom. Min oppvekst var ikke preget av Snapchat, likes, filter, å sende nudes til venner, og å dele mengder med dansevideoer på TikTok. Skam, sammenligning og informasjonsstrømmen var ikke bare to tastetrykk unna. Dette medieuniverset vokser du opp i, og det preger livet og hverdagen din.  Ikke tro løgnene i sosiale medier  Jeg hører at du tror på løgnene du blir fortalt gjennom alle de timene du er på sosiale medier. Ja, ikke alt i sosiale medier, selvsagt, men noe av budskapet sniker seg inn i hjernen og hjertet og blir værende der. Løgner som bryter ned og ødelegger, i stedet for å bygge deg opp.  Hvem skal definere deg?  Men hvem og hva skal definere deg som jente?  Hvem former din identitet som menneske? Og hvor søker du etter svar?  Hvem skal tale sannhet inn i livet til dere, som er vår oppvoksende generasjon?  Hvem skal forme hva du skal mene og tenke om kropp og seksualitet? Vi vet at pornografi er læringsarena nummer én for mange ungdommer i dag. Jeg er lei meg for at mange av de voksne har sviktet i dette landskapet og ikke vært gode nok forbilder på denne fronten. Vi skulle vært de som formidlet en bedre historie om kropp og seksualitet enn det samfunnet og verden gjør.  Du er skapt med en hensikt  Derfor ønsker vi i Heltfri.net å snakke ærlig og frimodig om disse temaene. Vi ønsker å vise deg at Bibelen er en kilde til liv, frihet og sannhet for deg. Vi vil løfte fram Guds gode hensikt med seksualiteten vår.  Du er skapt med en hensikt, og Jesus har en plan for livet ditt.  I HeltFri pleier vi å fortelle ungdommer vi møter når vi reiser rundt og har seminarer og undervisning: Du er elsket, ønsket og villet av en Gud som er god, og du var elsket og ønsket lenge før du tenkte eller følte noe. Det er din identitet som jente. La Gud være den som definerer deg. Tenk på det neste gang du står og ser deg selv i speilet, og løgntankene prøver å snike seg inn og fortelle deg noe annet. Ikke la livet du lever være konsumet fra mediene, men la Gud være kilden som bringer liv og liv i overflod.    

Jeg har hørt flere unge damer i 20-årene si: Jeg gruer meg til å bli mamma! Eller: Jeg tror ikke jeg vil få barn og familie, jeg, det ser så slitsomt ut! Jeg tror ikke jeg har det som skal til!   Jeg tror sosiale medier har vært med på å skape en utrolig trist trend de siste 5-10 årene. I all uskyld og behov for å le litt av absurditetene man opplever i foreldrerollen, lages det tusener på tusener med reels og vlogger som portretterer morsrollen og foreldreskapet negativt og med en bismak.   Terapeutisk å le litt av livet som mamma  Som mor selv, må jeg innrømme at jeg ofte har syntes det nesten er terapeutisk å le litt sammen med andre mødre over de skitne vinduene, klærne som er en “never ending story” og det uovervinnelige tredje skiftet vi alltid går og tenker på. Det var et behov når mammaforumene på Snapchat poppet frem en etter en for åtte år siden, å snakke ærlig og sant om livet og de utfordringen man stod i. Litt som en reaksjon på alle de perfekte bildene og innleggene på Instagram i noen år før det.   Men som med alle ting, så er det lett å grøftekjøre når man gjør noe som en motreaksjon på noe annet. Og her opplever jeg vi har vært i noen år, hvor i hvert fall 80 prosent av reels og mammaforum fremmer og skildrer alle de slitsomme sidene av morsrollen, foreldreskapet og ekteskapet. Og hvor vi nå ser at fruktene av dette blir at neste generasjon, som hører kun disse historiene, fort gruer seg eller ikke velger å gå inn i familielivet selv. Og dette er jo fryktelig trist.   En snuoperasjon må til  Så hva kan vi gjøre for å snu denne trenden? Eller utligne inntrykket og historiene som fortelles. For jeg mener ikke vi skal slutte med å snakke sant og ærlig om livet, men vi må fremme et bredere bilde av virkeligheten.   I Mammashjerte har vi det siste året prøvd å tenke oss litt om, hvilke historier er det vi forteller og preger følgerne våre med? Viser vi bare alt rot og stress? Eller viser vi også de fine øyeblikkene og gode stundene. Vi ønsker å intensjonelt snakke opp morsrolle, foreldreskap og ekteskap. Jeg tror vi har mye å gå på her.   Ser du det fine med å være mamma?  For når vi stopper opp, rydder vekk alle “to do”-listene, kjøring til aktiviteter og følelser av overveldethet, så ligger det jo inni oss <3: Det er fantastisk og magisk å få lov til, sammen med Gud, å skape et liv, bringe det til jorden, fostre det opp, være det mennesket som et annet menneske er helt avhengig av for å kunne overleve. Se alle behov og kunne stille dem, gi livsforvandlende kjærlighet, men også ta imot livsforvandlende kjærlighet. Å plutselig se tendenser og likheter med deg og din ektefelle utspille seg i et komplett nydelig, eget menneske. Å høre deres betraktninger om dype spørsmål og verdensbilde. Se og oppleve verden gjennom deres øyne. Å kjenne på den barnlige gleden ved de små tingene. Å ønske noen vel i livet så inderlig at det gjør fysisk vondt å slippe taket og la dem ta steg på egenhånd, lære livet å kjenne og mestre. Å få skape et hjem som har en kultur som bare du og din ektefelle har gått sammen om å skape. Og i dette stå med barna sine gjennom alle følelser, sorg, frykt, sinne, skuffelse, skam, glede, forventning, irritasjon og kjærlighet. Å være helt sårbar og “avkledd” sjelelig foran noen, feile og rydde opp igjen. Lære seg selv bedre å kjenne ved å møte seg selv i døren med de store følelsene i barna.  Fiendens listige angrep  I mangel på flere linjer å kunne fylle ut, ser dere at det er mengder av fine ting med å være en mamma! Og om vi skal knytte det til Bibelen, tror jeg dette er noe av det mest meningsfulle og den største gaven Gud har gitt kvinnen å gjøre. Så la oss vokte dette ansvaret med alvor. Fienden er ute med sine listige angrep. Han vi stjele, myrde og ødelegge. Hvordan har det kommet til at kvinnen som skal være barnets fremste beskytter og forkjemper, er blitt barnets største trussel i abortsaken? Hvorfor er det så mange som venter så lenge med å få barn at man strever med å bli gravid og ofte må over på IVF-behandling? Karrieren kommer foran barn og familie. Dette får han ikke ødelegge mer.  Hvordan kan vi reklamere for mamma-livet?  La oss stoppe litt opp, kjenne etter, se de fine øyeblikkene, kjenne på magien og meningen, skriv det gjerne ned, fortell om det. Selv har jeg en notatbok for hvert av barna mine, der jeg noterer ned konkrete bønner, bibelvers jeg blir minnet om, men også de fine øyeblikkene jeg legger merke til i hverdagen.   La oss hjelpe hverandre til å fortelle en bedre historie om morsrollen, foreldreskapet og ekteskapet! 

Er du en av dem som nettopp har begynt å se på «Spillet» på TV2, eller har planer om å se programmet? Da vil denne teksten inneholde noen avsløringer fra starten av serien. Sånn, da er du advart.  TV2 har gjort suksess med sin nye realityserie «Spillet», et sosialt overlevelsesspill der reglene ikke er kjent på forhånd. Tolv deltakere skal bo sammen under samme tak, de skal delta i konkurranse og opparbeide seg immunitet og penger, før en etter en stemmes ut daglig og sendes hjem. Eller ...? Her er en twist jeg ikke trenger å avsløre.   I første program får de umiddelbart beskjed om å stemme ut en av deltakerne, til deres store overraskelse. Siden det oppleves for brutalt å gjøre dette allerede den første dagen, blir de enige om at alle skal stemme blankt for å ikke sende noen hjem med en gang. Alle holder denne avtalen, bortsett fra Subjekt-redaktør Danby Choi. Han sender ut skuespiller Anette Hoff. Denne handlingen betraktes gjennom serien som Sviket med stor S. Harald Eia, en av fem personer som er med gjennom serien som et slags kommentatorpanel, sammenligner det med arvesynden, historien fra starten av der ondskapen kom inn i tilværelsen.  Jeg har lurt på dette: Hvorfor er deltakerne, og vi seere, så sinte på Danby Choi? Strengt tatt er disse tolv med i et realityprogram som heter «Spillet», der målet er å vinne konkurransen. Min teori er: Vi er skapt for tillit og tilhørighet.  Vi er relasjonelle skapninger som er avhengige av å kunne stole på noen, å kunne gå sammen med noen og lene seg på noen man er trygg på ikke vil svikte denne tilliten. Den gode samhandlingen mellom mennesker baserer seg på tillit, at den andre snakker sant og ikke lyver, at den andre står ved sine løfter og ikke svikter. De aller fleste har historier å fortelle om hvor vondt det var når de opplevde svik i viktige relasjoner.  Samtidig er jo «Spillet» bare et spill; hvorfor reagerer vi da så sterkt? Rent rasjonelt anerkjenner jeg denne innvendingen. Danby Choi argumenterer også på denne måten. Likevel er all sympati hos meg rettet mot personer som Anette Hoff, som blir løyet til, og Erik Thorstvedt, som står ved løftene sine.  Utfordringen oppstår når spillet ikke lenger bare er et spill, men også handler om relasjoner. Eller når noen forkaster relasjoner til fordel for å vinne et spill. «Den som er med på leken, må tåle steken» blir for brutalt når mennesker kommer litt nærmere hverandre. Det er de samme mekanismene som gjør seg gjeldende hos paret som har bestemt seg for å ha uforpliktende sex (strengt tatt et selvmotsigende begrep), men som underveis oppdager at det visstnok fulgte med noe på veien, noen følelser, noen relasjoner, noe tilknytning.   Vi er skapt for tillit og tilhørighet.  Hvordan ville Gud gjort det som deltaker i «Spillet» på TV2? Spørsmålet er kanskje litt søkt, på grensen til respektløst. Likevel: Han hadde gjort det elendig.  For Gud kan ikke lyve, sier Bibelen. Og «er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv», sies det også om Gud.   Og vi er skapt i Guds bilde, for å gjenspeile ham i våre liv.  Derfor er vi sinte på Danby. Han har strengt tatt ikke gjort noe galt, han spiller bare spillet. Men ryggmargsrefleksen forteller at vi ikke skal svikte mennesker som stoler på oss. Kritiserer jeg «Spillet» eller Danby med denne teksten? Nei, egentlig ikke. Jeg er en ivrig seer selv. Men det kan være nyttig å gjøre seg noen refleksjoner underveis, som tilskuer til dette sosiale overlevelsesspillet. På sitt beste kan realityserien utfordre oss til å ta gode valg i eget liv: Er jeg til å stole på? Gjenspeiler jeg Gud i mine relasjoner? Han forblir trofast også når andre er troløse. 

Klokken tikket mot 12 på en tirsdag da jeg startet en tre timers lang undervisningssesjon for studenter om pornobruk. Slike undervisninger har jeg hatt flere ganger tidligere, men denne gang hadde jeg forberedt en oppgave de skulle løse til siste timen. Rommet var stille, studentene fulgte nøye med på hvert ord og hvert lysbilde som dukket opp på skjermen bak meg. Det var en uvanlig nysgjerrighet i luften.  Da vi nærmet oss slutten av økten, fikk de 30 minutter på seg til å utarbeide en plan og strategi for å sikre en pornofri barndom for sine fremtidige barn. Responsen var sjokkerende.  Er porno virkelig så skadelig?  I Norge ser mange frem til å fylle 18 år. Det markerer starten på voksenlivet, med rettigheter som førerkort, stemmerett og tilgang til ting som tobakk, gambling, nesespray og alkohol. En ting som sjelden nevnes er imidlertid at man også får lov til å se på porno når man blir 18. Men hvorfor er det en aldersgrense på 18 år for porno, når hele 55 prosent av ungdommer mellom 13 og 18 år oppgir at de har sett porno på nett for første gang før de fyller 13, ifølge Medietilsynet 2022? Er det da fortsatt berettiget å opprettholde denne aldersgrensen?  Barn er sårbare av natur. De er i stadig utvikling, formes av sine omgivelser og er i en kritisk fase for personlighetsutvikling, fysisk vekst og kognitive evner. Derfor har vi lover og regler som skal beskytte dem i deres mest sårbare år. Politiet uttrykker bekymring i sin Trendrapport 2018–2021, hvor de frykter at tidlig eksponering for hardporno og det økende presset fra seksualiserte bilder i sosiale medier kan føre til interesse for voldelig eller tvunget seksualitet. Dette kan gjøre ungdommer sårbare for overgrep, skape grenseløshet og føre til en økt fokusering på andres blikk og forventninger.  Aldersgrensen har sin hensikt  I Norge er det en aldersgrense på 18 år for å ta førerkort, kjøpe alkohol, snus og tobakk. Dette er fordi vi erkjenner at visse ting er best å vente med til man er voksen. Men pornoen som er tilgjengelig på nettet, har ingen slik aldersverifisering. Det betyr at alle med tilgang til internett, kan se porno, til tross for at det er ulovlig for personer under 18 år. Dette handler ikke om å være streng mot en bestemt gruppe, men om å beskytte dem mot potensielle skadevirkninger.  En pornofri barndom er vanskelig å oppnå  Studentene gikk sammen i grupper for å presentere hvordan de kunne beskytte barna sine mot porno. Det var tydelig at dette var et tema som engasjerte dem sterkt, og deres fokus og engasjement i løpet av de siste 30 minuttene var merkbart. Før de presenterte svarene sine (som viste seg å være gjennomtenkte og gode fra alle gruppene), måtte alle erkjenne at det ville være utfordrende å gi barna sine en barndom fri for porno i dagens samfunn. Det er sjokkerende og alarmerende at neste generasjon ikke tror de kan beskytte barna deres mot eksponering av pornografisk materialet.   Porno er ikke en god læremester når det gjelder seksualitet. Det kan ødelegge ekteskap, skape en distanse til virkeligheten og bringer ikke noe positivt med seg. Vi må jobbe for å skape et samfunn der barna våre kan vokse opp uten å bli eksponert for porno, på samme måte som vi setter aldersgrenser for andre potensielt skadelige aktiviteter, fordi vi vet at det er til det beste for dem.    Vi, Tro & Medier, støtter Representantforslag om å innføra nettpornofilter på offentlege og kommunalt eigde nettverk, Dokument 8:111 S (2023-2024). Representantforslaget ønsker å sperre tilgang til porno på offentlige nettverk, et initiativ vi støtter. På samme måte som vi jobber både med holdningsskapende arbeid, tydelig lovverk og konkrete sperrer for å hindre tilgang til alkohol for mindreårige, må vi gjøre det samme med porno. Seksualundervisning hjelper et stykke på vei. Lovverket også. Men vi må også få på plass digitale sperrer som beskytter barn mot en oppsøkende og kynisk pornoindustri. Vi må gi neste generasjons en pornofri barndom

Preg andres nyhetsstrøm Har du noen gang tenkt på at hva du liker og kommenterer på Facebook, preger andres nyhetsstrøm? Det betyr at du har muligheten til å påvirke hva andre ser når de scroller seg gjennom dagens dose av digitale oppdateringer. Jeg vil utfordre deg til å bruke den muligheten godt.  Hver dag legges det ut haugevis av nye poster på Instagram, Facebook og andre plattformer. De sosiale mediene vet at ikke alt er like interessant for deg, så de gjør en filtreringsjobb for å få din nyhetsstrøm til å bli så engasjerende som mulig for deg.   De viser deg ikke innleggene fra bilentusiasten Karl, som du gikk i klasse med på barneskolen. Barnebarna til din kollega får du heller ikke se. Men du får stadig forslag om konserter i området; for du har delt noen sanger på Facebook tidligere og de antar at du er musikkinteressert. De viser kattevideoer, men filtrerer bort fotballvideoer. Slik prøver de gi deg poster du vil sette pris på og fjerne innhold du ikke er interessert i.  Hva med lokalmenigheten din? Du følger dem på Facebook, men du får aldri opp innlegg fra dem. Det er ikke fordi menigheten aldri legger ut noe, men du har aldri likt, kommentert eller delt noen av deres innlegg. Du har heller ikke klikket deg inn på lenkene til artiklene og musikkvideoene de deler. Dermed konkluderer Facebook med at det menigheten din deler, ikke er interessant for deg. Og ikke bare for deg, men også for mange andre i menigheten – for det er få som liker, kommenterer og deler. Og man kan bare drømme om at naboen din noen ganger skulle få opp menigheten som et forslag til noen å følge.  Men hva hvis dere i menigheten ble enige om å bli algoritmemisjonærer? Det første dere må gjøre, er å aktivt gå inn på menighetens Facebookside og like og kommentere postene deres, gjerne også dele. Du får dem jo ikke opp i din nyhetsstrøm; derfor må du oppsøke dem selv. Det endrer seg trolig etter hvert, for nå merker Facebook at dette er innhold som interesserer dere. Når dere neste gang får opp et bibelvers menigheten har lagt ut, trykk hjerte, når de legger ut informasjon om neste gudstjeneste, skriv “Gleder meg! <3” og når de poster invitasjon til neste Alpha-kurs, deler dere det og skriver “Bli gjerne med på dette!”.   Når dere gjør dette, tilfører dere posten verdi. Facebook registrerer engasjement, og det er det Facebook bygger på. Det vil de ha mer av, så jo mer engasjement postene til menigheten får, jo større sjanse er det for at flere får opp postene i sin nyhetsstrøm. Først de som følger menigheten, men ikke tidligere har vist interesse for innleggene. Deretter andre som Facebook antar vil være interessert i posten – kanskje din nabo? Dermed kan et likerklikk eller en kommentar bidra til at noen beveger seg ett lite skritt nærmere han som er veien, sannheten og livet.  

Det nærmer seg påske. For noen betyr det at tankene går til påskeegg, påskesol (kanskje), påskeferie, påskequiz, påskeliljer eller påskekrim.    Men hvorfor feirer vi egentlig påske?     Dessverre får mord og mysterier mye mer skjermtid enn innhold som forteller en bedre historien om det som er kjernen i kristen tro.    Jesus kan fort drukne i alt det andre vi fyller påskehøytiden med.     Hvert år ser jeg i statistikken for søk via google at mange søker etter svar på hvorfor vi egentlig feirer påske. Når de googler, så finner de svar.    Det finnes heldigvis mange gode nettressurser som forteller om hva påsken handler om.     Men hva med de som ikke søker?     Hva med de som bare scroller seg nedover i facebookfeeden, eller på Instagram og TikTok?     Får de opp noe innhold som peker på Jesus?     Hva med vennene du har i ditt nettverk i de sosiale kanalene. Får de et glimt av en bedre historie i påsken?     Her er 5 tips om hvordan du kan være med å gjøre Jesus synlig i mediene    1.    Engasjerdeg i serien Oppstandelsen   Du finner serien med Thor Haavik på YouTube-kanalen til omGud.net - https://www.youtube.com/@omGud eller på oppstandelsen.no.   Når du ser den, liker, kommenterer og deler den videre, er du med på å gi serien et “løft” i algoritmene til YouTube. Noe som igjen fører til at flere vil få den opp i sine anbefalinger.   I år vi og laget en rekke med korte klipp av serien, som vil bli delt i sosiale medier frem mot påske. Disse klippene kan du enkelt dele videre!     2.    Del ditt vitnesbyrd  Hva betyr Jesus og påsken for deg? Ta frem mobilen og lag en kort video om det, og del den i den sosiale kanalen du bruker mest. Eller skriv en tekst som du kan dele.     3.    Inviter noen med til en bibelleseplan  I YouVersion Bibel App er det mange gode leseplaner som handler om påske. Her kan du invitere med venner, til å følge en plan sammen med deg.     4.    Tips noen om podkastserien om Oppstandelsen  I denne serien snakker Thor Haavik med Lars Dahle om bakgrunnen for serien om Oppstandelsen. Søker du etter Oppstandelsen, finner du den der du lytter til podkast. For eksempel på Spotify:   https://open.spotify.com/show/6DQPMcZnTtT2ZAO6YgfphH?si=5f2f239dd8014fd1     5.    Inviter noen til et nettkurs  På kurs.omGud.net er det mange kurs som handler om kristen tro. Over 500 personer har tatt nettkurset “Hvorfor Jesus?”. Tips en venn om denne muligheten - https://kurs.omgud.net/course/hvorfor-jesus   Eller kanskje kurset “Skeptikerens guide til Jesus”, er mer passende om du har en veldig skeptisk venn:  https://kurs.omgud.net/course/Skeptikerens-guide-til-Jesus     Sammen kan vi vise våre venner at påsken handler om noe mer og viktigere enn det mange forbinder med disse fridagene.     Griper du muligheten?      “Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?”    Paulus' brev til romerne 10:13.14