Ensomhetens pris

Velkommen til en ny episode om ensomhet, tilknytning og relasjonenes betydning for helsen vår. Ensomhet er i ferd med å utvikle seg til en folkehelsekrise, og det er ikke uten grunn at den tidligere amerikanske helsedirektøren Vivek Murthy omtaler ensomhet som en epidemi. Han peker på at ensomhet ikke bare er en subjektiv, ubehagelig følelse, men også en direkte helsetrussel. Forskning viser faktisk at kronisk ensomhet kan være mer skadelig for helsen enn både røyking, fedme og fysisk inaktivitet. Ensomhet påvirker både vår psykiske og fysiske helse, og undergraver livskvaliteten, motstandskraften og evnen vår til å leve meningsfulle liv. Det er ikke nødvendigvis antallet relasjoner som avgjør om vi har det bra, men kvaliteten på de relasjonene vi har. I dag skal vi dykke ned i ensomhetens psykologi, og se nærmere på hva som faktisk konstituerer god kvalitet i relasjoner. Det er mye forskning som tyder på at mange av våre sykdomsbilder og symptomer, både fysisk og psykisk, henger sammen med kvaliteten på våre mellommenneskelige forbindelser. Noen mener til og med at fortrolige og nære relasjoner er den viktigste prediktoren for et godt og sunt liv. Det gjør dette temaet ekstremt viktig å ta på alvor. I dag skal vi derfor utforske ensomhet, vennskap og tilknytning – og hvorfor akkurat disse temaene er så avgjørende for oss mennesker. La oss starte med å se nærmere på hva ensomhet egentlig er, og hvorfor det kan være så giftig. Ensomhet er ikke bare fravær av mennesker rundt oss, men fravær av opplevd tilhørighet og følelsesmessig kontakt. Man kan ha mange relasjoner og et stort nettverk, men likevel føle seg ensom. Det handler altså ikke om kvantitet, men om kvalitet. Forskning fra 2018 viser at omtrent en fjerdedel av voksne amerikanere er sosialt isolerte nesten ofte eller alltid. I Australia rapporterer en fjerdedel av voksne ensomhet, og i Japan er tallet enda høyere. Der har de til og med et eget navn for fenomenet: hikikomori – mennesker som isolerer seg fullstendig fra samfunnet. Ensomhet kan deles inn i ulike nivåer eller sirkler av forbindelser. Den innerste sirkelen handler om intime relasjoner – fortrolige bånd til familie eller partner, der vi kan være oss selv og oppleve dyp tilhørighet. Neste nivå er behovet for vennskap, og deretter kommer behovet for tilknytning til et fellesskap – en gruppe, arbeidsplass eller forening. På alle disse nivåene trenger vi sterke forbindelser. Når vi mangler slike bånd, aktiveres nervesystemet vårt, og vi går inn i en slags alarmberedskap. Et eksempel som illustrerer dette, er historien om James, en pasient som etter å ha vunnet i Lotto flyttet fra sitt gamle liv med bakeri, ansatte og faste kunder til en luksusvilla ved sjøen. Han hadde fått økonomisk frihet, men mistet alle de viktige relasjonene i prosessen. Resultatet var at han utviklet en rekke fysiske symptomer – høyt blodtrykk, diabetes og overvekt – som ikke lot seg forklare utelukkende med livsstil eller genetikk. Det var først når man så på bruddet i relasjonene hans at man forsto hvor mye ensomhet faktisk påvirket helsen hans. Dette er også bekreftet av forskning. Psykologen Julianne Holt-Lunstad ved Brigham Young University analyserte 140 studier og fant at mennesker med svake sosiale relasjoner hadde hele 50 prosent større sannsynlighet for å dø for tidlig, sammenlignet med dem som hadde sterke relasjoner. Svak sosial tilknytning er faktisk like skadelig for helsen som å røyke 15 sigaretter om dagen, og farligere enn både fedme og alkoholisme. Ensomhet er også assosiert med demens, hjerte- og karsykdommer og en rekke andre sykdomsbilder. Men hvorfor er ensomhet så farlig for oss? Her kommer evolusjonspsykologien inn. For våre forfedre var det å være en del av flokken avgjørende for overlevelse. Isolasjon betydde fare – man kunne ikke sove trygt, fordi ingen holdt vakt. Uten fellesskapet måtte man være konstant på vakt, noe som førte til kronisk stress og dårlig søvn. Dette er en mekanisme som fortsatt lever i oss. Når vi mangler sterke sosiale bånd, går kroppen vår i alarmberedskap, og vi får økt hjertefrekvens, høyere blodtrykk og dårligere søvn. Dette forklarer også hvorfor eksil og utstøtelse har vært noen av de strengeste straffene gjennom historien – det var nærmest det samme som dødsstraff. I dag ser vi at mennesker som opplever svak tilknytning, ofte blir hypersensitive og hypervaktsomme. De tar inn alt som skjer rundt seg, fordi de ikke kan stole på at fellesskapet vil stille opp for dem. Dette er en form for relasjonell uro som setter hele nervesystemet i beredskap. Nøkkelbudskapet her er at ensomhet er en evolusjonær mekanisme som forteller oss at noe er galt. Selv om vi har mange forbindelser, kan svake bånd føre til forhøyet kortisolnivå og økt risiko for livsstilssykdommer. Det vedvarende stresset som følger av ensomhet skader kroppen vår på flere nivåer – det påvirker blodårene, søvnen og immunforsvaret. Det paradoksale er at når vi føler oss ensomme, trekker vi oss ofte unna andre, i stedet for å søke kontakt. Dette kan forklares med at mennesker med utrygg tilknytning ofte har lært at andre ikke er til å stole på, og derfor holder de folk på avstand, selv om de egentlig trenger nærhet. Ensomhet kan derfor forstås som en slags relasjonell anoreksi – vi trekker oss unna det vi egentlig trenger mest. Dette kan forklare hvorfor ensomhet har blitt en slags pandemi i vår tid, til tross for at vi er mer påkoblet enn noen gang, takket være teknologi og sosiale medier. Når vi ser på tilknytningsteori, blir det tydelig at det bare er trygg tilknytning som gir et sunt relasjonelt liv. Trygg tilknytning gjør oss komfortable med både nærhet og selvstendighet, og gir oss en indre trygghet som demper stressnivået og gjør at vi kan utforske verden rundt oss. Utrygge tilknytningsstiler – enten de er unnvikende, ambivalente eller desorganiserte – skaper derimot et mentalt klima preget av uro, mistillit og stress, som igjen påvirker hele kroppen vår. Jeg fikk selv erfare hvor sterkt dette kan slå ut, da jeg en helg opplevde at katten min forsvant. Stresset og usikkerheten rundt om katten var død, førte til at jeg ble mistenksom og paranoid overfor nabolaget. Jeg begynte å tolke alt i verste mening, og følte meg plutselig truet i det som vanligvis er et trygt fellesskap. Søvnen min ble dårligere, og jeg følte meg utmattet selv etter en hel natts søvn. Dette er et eksempel på hvordan uro i relasjonene våre – selv på et lite område – kan sette hele systemet vårt i alarmberedskap. Hvis man går rundt med en utrygg tilknytning som modus operandi, hvor man ikke føler seg trygg på at folk er til å stole på, kan dette føre til kronisk stress, svekket immunforsvar og økt risiko for sykdom. Det er ikke nødvendigvis de store krisene som skal til – ofte er det små uroligheter i nære relasjoner som gir store utslag på helsen vår. Tilknytningsteorien viser oss hvordan tidlige erfaringer med omsorgspersoner former våre relasjonelle forventninger. Engstelig-ambivalent tilknytning, for eksempel, utvikles når omsorgspersoner er inkonsistente – noen ganger til stede, andre ganger ikke. Dette gir barn en grunnleggende usikkerhet, som i voksen alder kan føre til klamrende atferd, frykt for avvisning og et sterkt behov for bekreftelse. Unnvikende tilknytning, derimot, utvikles når omsorgspersoner er konsekvent utilgjengelige. Voksne med denne stilen blir ofte ultraselvstendige og unngår intimitet. Den desorganiserte tilknytningsstilen, som ofte er assosiert med traumer, gir et kaotisk relasjonsmønster der man både trenger og avviser nærhet samtidig. Det er altså bare trygg tilknytning som gir oss de helsegevinstene vi trenger. Jo flere trygge tilknytninger vi har – til oss selv, til andre, til fellesskapet og til verdiene våre – jo mer forankret og robust blir vi. Men hvorfor opplever vi da en ensomhetspandemi i en tid hvor vi er mer påkoblet enn noen gang? Moderne teknologi har gjort det mulig å ha flere relasjoner enn tidligere, men kvaliteten på disse re...