Forskerens blikk på gode relasjoner

Velkommen til en ny episode om relasjoner og hva som egentlig får dem til å vare. I dag skal vi dykke ned i innsiktene til John Gottman, en av verdens mest anerkjente forskere på parforhold og mellommenneskelige bånd. Gottman har brukt flere tiår på å undersøke hva som kjennetegner sunne, stabile relasjoner, og hvilke faktorer som bidrar til at noen forhold blomstrer mens andre går i oppløsning. Med utgangspunkt i omfattende forskning og tusenvis av timer med observasjon, har han utviklet et rammeverk som ikke bare hjelper oss å forstå relasjoner, men også gir oss konkrete verktøy for å styrke dem. Så enten du er nysgjerrig på kjærlighetslivet ditt, vennskapene dine, eller forholdet til kollegaer og familie, håper jeg du finner noe nyttig i dagens episode. Velkommen skal du være. La oss starte med det grunnleggende: Hva er det egentlig som gjør at noen relasjoner fungerer, mens andre ikke gjør det? Gottman og hans team har forsøkt å finne noen universelle prinsipper, og de har ikke bare sett på romantiske forhold, men også på vennskap, familiebånd og kollegiale relasjoner. Spørsmålet er: Kan vi virkelig generalisere, eller er hver relasjon så unik at det ikke finnes noen felles regler? Det var nettopp dette Gottman ønsket å finne ut av, og for å gjøre det, bygget han og kona sitt eget kjærlighetslaboratorium. Kjærlighetslaboratoriet var i praksis et hus fullt av kameraer og speilvegger, hvor ektepar bodde og ble filmet mens de samhandlet over flere dager. Hundrevis av timer med video ble analysert, og forskerne kodet hver eneste lille interaksjon for å finne mønstre. Det de fant, var overraskende enkelt, men samtidig dyptgående: De kunne med over 90 prosent sikkerhet forutsi om et par kom til å holde sammen eller gå fra hverandre, bare ved å observere dem i et kvarter. Hvordan er det mulig? Det handler ikke om at psykologen ser rett gjennom deg, men om at de teller og kategoriserer interaksjoner. De ser på kvaliteten i samspillet, og det viser seg at det ikke er de dype, eksistensielle samtalene som avgjør om et forhold varer. Tvert imot er det de små, hverdagslige utvekslingene som er avgjørende. De fleste samtaler mellom ektepar handler om helt dagligdagse ting: “Kan du ta med et glass vann?” eller “Skal vi se på TV?” Det er ikke hva vi snakker om, men hvordan vi snakker sammen, som betyr noe. Her kommer begrepet “bud” inn. Ifølge Gottman er et bud ethvert forsøk på å etablere en følelsesmessig forbindelse, enten det er verbalt eller ikke-verbalt. Det kan være et spørsmål, en kommentar, et smil, eller bare et blikk. Hver gang vi gir et bud, inviterer vi den andre til kontakt. Og hvordan vi tar imot disse budene, er avgjørende for relasjonens helse. Når noen gir deg et bud, kan du svare på tre måter: Du kan vende deg mot budet, altså møte det med interesse og åpenhet. Du kan vende deg bort, altså ignorere eller overse det. Eller du kan vende deg mot med fiendtlighet, altså svare avvisende eller irritert. Gottman fant ut at hvis du ikke tar imot budene på en positiv måte minst fire av fem ganger, så er forholdet i trøbbel. Det er altså ikke nødvendig å være perfekt, men det må være en overvekt av positive responser. Dette er kanskje ekstra utfordrende i vår tid, hvor smarttelefoner og skjermer lett stjeler oppmerksomheten vår. Hvor ofte har du ikke opplevd at partneren eller barna prøver å få kontakt, men du er mer opptatt av nyhetene eller sosiale medier? Over tid kan slike små avvisninger få store konsekvenser for relasjonen. Men budene vi gir, er ikke alltid like tydelige. Ofte inneholder de skjulte meldinger eller behov som ikke blir sagt rett ut. For eksempel: Hvis noen sier “Det er litt kaldt her, synes du ikke?”, kan det være et ønske om nærhet, en klem, eller bare litt oppmerksomhet. Men fordi vi er redde for å bli avvist, pakker vi ofte budene inn på en vag måte. Det gir oss en mulighet til å redde ansikt hvis budet ikke blir tatt imot. Hvis partneren ikke er i humør til å kose, kan han eller hun bare kaste et pledd over deg, og ingen trenger å føle seg avvist. Denne vagheten er ikke nødvendigvis en svakhet, men en beskyttelsesmekanisme. Det gir både den som gir og den som mottar budet en mulighet til å tolke det på en måte som føles trygg. Men det gjør også at vi noen ganger misforstår hverandre. Kanskje vi ikke alltid skjønner hva den andre egentlig trenger, eller vi tolker budet som kritikk i stedet for et ønske om kontakt. Her kommer mentalisering inn – evnen til å forstå andres indre liv, motivasjoner og behov. Jo bedre vi er til å lese bud, jo bedre kan vi svare på dem. Men det er ikke alltid lett, for ofte vet vi ikke engang selv hva vi trenger. Da blir budene våre enda mer forvirrende, både for oss selv og for andre. Et klassisk eksempel er når noen sier “Hvorfor ringer du meg aldri når du er på jobb?” Det kan høres ut som en anklage, men egentlig er det et bud om mer kontakt og nærhet. Problemet er at slike bud ofte blir møtt med forsvar: “Du vet hvor mye jeg har å gjøre!” Dermed blir det en konflikt, selv om det egentlig handler om et behov for å føle seg viktig og prioritert. Hvis vi klarer å se bak ordene og forstå det egentlige behovet, kan vi svare på en helt annen måte. Kanskje foreslå en fast dag i uka hvor man ringer hverandre, eller bare anerkjenne at den andre savner kontakt. Det krever at vi både er bevisste på våre egne behov, og nysgjerrige på den andres. Men det er ikke bare våre egne behov som gjør budene kompliserte. Vi bærer alle med oss en følelsesmessig bagasje fra tidligere relasjoner, familie og oppvekst. For eksempel: Hvis du har vokst opp med følelsen av å være til bry, kan selv små, uskyldige bud fra partneren din – som “Kan du skru ned TV-en?” – tolkes som kritikk og avvisning. Da blir det vanskelig å ta imot bud på en positiv måte, og relasjonen kan fort bli preget av misforståelser og avstand. På samme måte kan noen ha lært at det er best å holde egne behov for seg selv. Da kan budene bli vage eller eksplosive, og det blir vanskelig for partneren å vite hvordan man skal svare. Når begge parter har med seg ulik bagasje, blir det en komplisert forhandlingsprosess, hvor små misforståelser kan vokse seg store over tid. Så hva kan vi gjøre for å styrke relasjonene våre? For det første: Vær bevisst på at de små, hverdagslige interaksjonene er viktige. Det er ikke nødvendigvis de store samtalene som avgjør, men hvordan vi møter hverandres små bud i hverdagen. For det andre: Prøv å uttrykke behovene dine så tydelig og mykt som mulig. Hvis du kjenner at du er i ferd med å kritisere eller starte en krangel, stopp opp og spør deg selv: Hva er det egentlige behovet mitt her? Kan jeg si det på en annen måte? Et eksempel: Hvis du har laget middag og partneren din er opptatt med noe annet, kan du velge å rope “Slutt å jobbe, det er familietid!” – et hardt bud. Eller du kan si “Hei, vi savner deg, kom og spis med oss så snart du er klar.” Det er det samme behovet, men uttrykt på en måte som er lettere å ta imot. Gottman sammenligner bud med å serve i tennis. Hvis du server feil, stopper spillet. Men hvis du server riktig, kan den andre ta imot og sende ballen tilbake, og dere er i gang med et samspill. Det handler om å by opp til dans, om å invitere til kontakt. Og det gjelder ikke bare i parforhold, men også på jobb og i vennskap. Du trenger ikke alltid å si ja til alt andre ber deg om, men du kan møte budet på en positiv måte. Hvis en kollega spør om du vil spise lunsj, trenger du ikke å bli med hvis du ikke har tid, men du kan si “Det var hyggelig spurt, kanskje vi kan ta det en annen dag.” Det handler om å holde døren åpen, selv om du ikke alltid kan eller vil delta. Over tid er det summen av alle disse små responsene som avgjør kvaliteten på relasjonen. Ett avvist bud betyr ikke slutten på et vennskap eller et forhold, men hvis det blir et mønster, vil det skape avstand. Hvis du derimot tar imot bud på en positiv måte, bygger du nærhet og fellesskap. Svarene vi gir på budene, sender også skjulte meldinger. ...