Fra psykens overflate og ned i dypet

Velkommen til en ny episode om selvinnsikt, historier og hvordan vi kan bruke fortellinger, drømmer og mytologiske symboler til å forstå oss selv bedre. Alt du tenker og føler er kanskje ikke så sant som du tror. Opplevelsene våre filtreres gjennom lag av nevroser og ubevisste reaksjoner, og det er først når vi virkelig stopper opp og følger med, at vi kan begynne å forstå oss selv på et dypere plan. Selvinnsikt er fundamentet for personlig vekst og psykologisk utvikling. Det handler om å forstå våre egne indre prosesser, motivasjoner, ønsker og svakheter. Denne forståelsen gir oss verktøy til å identifisere og endre uhensiktsmessige mønstre, ta bedre beslutninger og øke empati – både i relasjoner til andre og til oss selv. I dag skal vi utforske hvordan historier, drømmer og mytologiske symboler kan åpne porten til det ubevisste sjelslivet vårt. Vi skal også se nærmere på psykologien bak borderline personlighetsforstyrrelse, og hvordan vi kan identifisere triggere og reaksjonsmønstre for å bli bedre kjent med oss selv. Når vi snakker om historier og fortellinger, er det fascinerende å se hvordan både fantasi og science fiction ofte peker på menneskelige temaer fra et litt mer fantasifullt perspektiv. Arketypiske fortellinger og symbolikk går igjen, enten det er i eventyr, myter eller moderne romaner. Kanskje gir disse fantasifulle universene oss en slags avstand – en trygghet som gjør det lettere å tematisere vanskelige ting. Det blir ikke så nært og truende som når vi møter de samme temaene i hverdagsrealisme. Er det en unnvikelse, eller er det en dypere måte å forstå seg selv på? Kanskje er det slik at de som virkelig omfavner det fantasifulle, har et verdifullt verktøy for å forstå mennesket i dybden, mens andre bruker det som en forsvarsmekanisme – en måte å slippe å kjenne etter. Humor fungerer på samme måte. Den gir oss avstand til det alvorlige, så vi kan håndtere det uten å gå til grunne. Kanskje fantasy og science fiction gir oss den samme distansen – en mulighet til å bearbeide vanskelige temaer på en trygg måte. For min egen del har jeg alltid vært fascinert av science fiction, og jeg husker spesielt hvordan enkelte filmer speilet min egen barndom. Tematikken med å være invadert, å ha et fremmed element i huset, kunne plutselig speile min egen frustrasjon over en bror som kom og forstyrret meg. Slik kan fortellinger og fantasiverdener gi oss et språk for å forstå oss selv. Dagdrømmer og eskapisme kan være en forsvarsmekanisme. Vi flykter inn i litteratur, gaming eller alternative univers hvor problemene våre løses på en annen måte. Men det viktige er om vi klarer å koble det vi opplever i fantasien til vårt faktiske liv. Hvis vi bare lever på innsiden, i dagdrømmer og spill, og forsømmer det ytre livet, mister vi noe vesentlig. Fantasi og drømmer kan være nøkler til det ubevisste, men bare hvis vi klarer å oversette innsikten til handling i hverdagen. Filmen Arrival er et godt eksempel. Der prøver en lingvist å forstå kommunikasjonen bak en skjerm av vann – et bilde på det ubevisste. Det handler ikke om å finne et endelig svar, men om å være i dialog med det ukjente i oss selv. Slik kan interessen for det fantasifulle bli en vei inn til vårt eget indre liv, hvis vi bruker det aktivt og ikke bare som flukt. Vi mennesker fungerer ikke på instinkt alene, men på ideer og konsepter. Vi konseptualiserer verden, og det er disse konseptene som driver handlingene våre. Å forstå og leke med disse konseptene, å redigere dem, gir oss muligheten til å lodde dybden i oss selv. Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som klarer å se parallellene mellom litteratur, mytologi og sitt eget liv, og som bruker det som veiledere. Noen mennesker har ikke denne oversettelsesevnen. De har ikke tenkt at drømmer og symboler kan forstås eller tolkes. Men vi er symbolske vesener, og det å lære å forstå symbolene i oss selv er avgjørende for å være menneske. La meg gi et eksempel fra terapirommet. Mange ganger har jeg møtt mennesker som har tilpasset seg foreldrenes strenge verdisystem, og som føler seg mislykket hvis de ikke lever opp til det. Når de endelig står opp for seg selv, kan det utløse drømmer om å bæsje på seg – en drøm som kan tolkes som en regresjon til barnestadiet, men også som et uttrykk for autonomi og opprør. I dyreverdenen markerer man seg ved å bæsje, og kanskje er det akkurat det som skjer: man markerer seg som et selvstendig menneske. Det å gå i dialog med slike drømmer, selv om de er ekle eller frastøtende, kan gi oss innsikt i vår egen psykologiske utvikling. Noen mennesker er uinteressert i sitt indre liv, i drømmer og fantasi. De opererer kun på utsiden, i den ytre verden. Kanskje er det forskjellen på ekstroverte og introverte – for ekstroverte er verden der ute den virkelige, mens for introverte er den indre verden minst like virkelig. Litteratur kan være ren underholdning, men de virkelig store verkene gir oss noe mer. De forteller noe universelt om det å være menneske. Ta Frankenstein som eksempel – en roman som opererer på mange plan, og hvor livskraften, gnisten, er et sentralt tema. Ild er et symbol som går igjen i mange fortellinger. Ild gir oss varme og trygghet, men kan også være destruktiv hvis vi mister kontrollen. Slik er det også med våre følelser – de kan være en drivkraft, men hvis vi ikke klarer å kontrollere dem, kan de overvelde oss. Krimlitteratur kan også illustrere dette. Ofte handler det om å sperre det mørke, det barnslige eller det sårbare inne i en kjeller. Vi har lite omsorg for vårt indre barn, og vi forakter ofte vår egen sårbarhet. Aggresjon og seksualitet sperres inne, og det kan bli farlig hvis vi ikke finner et konstruktivt uttrykk for det. Mytologiske figurer som Prometheus, som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene, illustrerer hvordan symbolske fortellinger kan hjelpe oss å forstå oss selv. Ild gir oss muligheten til å overleve, men kan også ødelegge oss. Slik er det med livskraften vår – vi må lære å kontrollere den, ellers risikerer vi apati og depresjon. Noen ganger søker vi litteratur med karakterer som har lignende utfordringer som oss selv. Spørsmålet er om vi bruker dette som veiledning for å konsultere oss selv, eller om vi prøver å løse problemene våre via andre. Hvis vi bare flykter inn i litteratur eller gaming uten å omsette innsikten i levd liv, kan vi sette oss fast. Det samme skjer i relasjoner. Jeg har møtt mennesker som er sammen med noen de egentlig ikke liker, men som fascineres av partnerens problemer fordi de ligner på deres egne. De forsøker å reparere seg selv vikarierende gjennom den andre. Dette kan bli destruktivt, for man løser ikke sin egen problematikk, men lever den ut gjennom et annet menneske. I gruppeterapi ser jeg ofte at noen har tilgang til aggresjon, mens andre er livredde for den. De har brent seg så mange ganger at de ikke tør å eie sin egen kraft. Da kan det skje at jeg som terapeut blir et hylster for deres aggresjon – jeg vitaliseres av den, mens de forblir redde. Spørsmålet er: bruker vi litteratur, gaming og fantasi til å løse våre problemer i en virtuell verden, eller klarer vi å ta med oss innsikten tilbake til virkeligheten? Utgangspunktet for dagens episode er det gamle utsagnet: "Det uutforskede livet er ikke verdt å leve." I dagens samfunn er bevisstheten vår ofte så fragmentert at vi hele tiden flyr fra det ene stimuliet til det andre, uten å lodde dybden. Å lese en bok, å kjenne seg igjen i en fortelling, å reflektere over hvordan det relaterer seg til eget liv, er en måte å komme i kontakt med seg selv på. Men vi kan også bruke underholdning som ren flukt – eskapisme – for å slippe å kjenne etter. Mange kommer til terapi og ønsker å bli kvitt vonde tanker, for eksempel selvmordstanker. De vil vekk. Men det paradoksale er at ved å prøve å forstå tankene, ved å gå i dialog med dem, kan vi finne ut hva de egentlig handler om. Kanskje fungerer selvmordstanken som en slags panikk-knapp – en måte å holde ut smerten på, fordi vissheten om...