Hver etterfølgende type av hengiven er overlegen den foregående typen

57. “Hver etterfølgende type av hengiven er overlegen den foregående typen.”1. Situasjonsutnytteren Den laveste typen hengivne er de som er drevet av frykt (tamas) og egeninteresse (rajas). De vender seg til Gud kun i desperasjon eller når de står overfor alvorlige problemer. Uten sattva mangler de mental klarhet og interesse for frigjøring eller selvgranskning. Sinnet deres er tungt og uinspirert, fanget i en tilværelse hvor Gud kun er en siste utvei, ikke en kilde til sann forståelse eller indre vekst.2. Forretningsmannen Selv om han deler situasjonsutnytterens pragmatiske holdning, er han et hakk over den desperate hengivne fordi hans emosjonelle tilstand er mer balansert og hans forståelse av Gud noe mer raffinert. Han erkjenner at suksess på ethvert område ikke utelukkende ligger i hans egne hender og søker derfor Guds hjelp som en samarbeidspartner i sin streben etter verdslig velstand.Han kan med rette kalles en “forretningsmann-hengiven” fordi hans forhold til Gud er basert på forventet gjengjeld: “Jeg gir en donasjon til kirken hvis du gir meg det jeg ønsker.” Eller: “Jeg faster en dag i uken så lenge du sørger for at min datter kommer inn på et godt universitet.” Til tross for hans engasjement for religiøs praksis, er han ikke interessert i frigjøring eller selvgranskning.En mer utviklet variant av forretningsmannen finnes blant de som er velgjørende og psykologisk orienterte, som livscoacher, psykologer – spesielt transpersonlige psykologer – og “healere”.   4. Oppleveren Over den intellektuelle finner vi den anti-intellektuelle hengivne, en søkende sjel som lengter etter frigjøring, men tror den kan oppnås på utallige måter – som om alle veier fører til Rom. Men slik er det ikke; kun selvkunnskap er frigjøring, fordi den hengivne allerede er fri.Denne hengivne kan være dypt engasjert i Patanjali-yoga i håp om å oppnå en spesiell samadhi, eller praktisere kundalini-yoga for å jakte på mystiske opplevelser. Han eller hun kan være tiltrukket av Transcendental Meditasjon, Neo-Advaita eller hengivne tradisjoner som Krishna-bevissthet. Ofte følger denne hengivne en vedantalærer som Ramana Maharshi eller Nisargadatta, men overser deres kjernebudskap: at selvet kun kan realiseres gjennom kunnskap. I stedet jakter han febrilsk på den siste aha-opplevelsen, i troen på at frihet er en hendelse eller en endelig destinasjon.Denne søken driver ham til pilegrimsvandringer, chanting, strenge praksiser, meditasjon, intens lesing og ulike ritualer – alt i håp om å produsere frigjøring. Neo-Advaita-satsanger tiltaler ham fordi de lover en umiddelbar opplevelse av selvet, snarere enn en vei basert på forståelse. Men denne tilnærmingen fører ofte til frustrasjon. Han avviser vedanta fordi han ikke verdsetter selvkunnskap, men hvis hans lengsel for frigjøring er sterk nok, vil han til slutt snuble over vedanta – kanskje til og med ved en tilfeldighet. 5. Granskeren  Den høyeste formen for hengivenhet finnes hos den som har et brennende ønske om frigjøring og en urokkelig dedikasjon til selvgranskning. Han er som en alvorlig syk person som desperat søker en kur – ikke for kroppen, men for selvet. Med en profesjonell holdning til granskning, lever han og ånder for skriftene, og følger lærerens veiledning med største alvor.Ofte finner han det vanskelig å leve et ordinært liv i samfunnet og velger derfor å trekke seg tilbake, fordi han forstår at veien til selvgranskning krever fullstendig fokus og ensrettet konsentrasjon.Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom