Edwin Schei: “Det hele begynte med at jeg måtte finne ut hvorfor jeg ikke trivdes som lege”

Edwin Schei opplevde at medisinstudiet hadde gitt han en utdanning som ikke forberedte han på den virkeligheten som møtte i jobben som lege. Om pasienten ikke passet inn i en diagnose eller en prosedyre, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg følte meg hjelpeløs, utilstrekkelig og frustrert, og jeg kunne til og med bli irritert på pasienten fordi han eller hun ikke passet inn, sier Edwin Schei. Etter hvert forsto jeg at det var min egen kompetanse som ikke passet til virkeligheten, sier han videre. Da Edwin var barn, snakket de mye om følelser rundt kjøkkenbordet hjemme og han skjønte etter hvert at disse samtalene hadde en avgjørende betydning for jobben hans som lege. Jeg ble veldig opptatt av de små handlingene som er med på å bygge relasjoner til andre mennesker; som å hilse, vende seg mot den andre og møte blikket, bruke stemme og bruke berøring. Dette kalles «fatisk kommunikasjon», og er avgjørende i alle menneskemøter. Fatisk kommunikasjon skaper trygghet og allianse. Edwin Schei jobber nå med å forberede studenter og nye leger på praksis, på å bygge relasjoner og på å tåle situasjoner hvor pasienten ikke kan «fikses». Det er kanskje i de situasjonene hvor man ikke lenger kan tilby behandling at legen kan hjelpe aller mest – ved å være til stede, se pasientene og holde ut sammen med dem. Det interessante er at det også viser seg at det er disse legene som trives best i jobben, sier Edwin Schei