Han sa det ingen andre hadde turt

Ah, endelig mandag morgen! Og akkurat nå driver jeg og jobber med noe jeg bare gleder meg helt vanvittig til å slippe. Men jeg har ikke kunnet slippe det helt ennå - for jeg driver og lager en helt ny bok, og den er smekkfull med intervjuer med ledere som har endret organisasjonene sine ved å gjøre én eneste ting annerledes i samtalene sine. Boka kommer ut om en måneds tid. og jeg gleder meg helt vanvittig til å dele den med deg. Men en av historiene kunne jeg bare ikke vente med. Jeg satt i et møterom med et team på åtte mennesker. Alle dyktige, alle dedikerte - men det var noe der som ikke funket. Det skurra liksom. Så stilte jeg spørsmålet som pleier å avsløre det viktigste: "Dere - hva er det dere ikke sier høyt her?" Tror du dem sa noe? Neida. Det ble en lang, lang stillhet. og så var det en seniorutvikler som veldig rolig og veldig tydelig sa: "Jeg deler ikke hva jeg egentlig tenker." Alle så på ham. "Fordi jeg er redd for at det skal bli brukt mot meg senere." Lederen så på ham. "Men vi møtes jo her hver uke?" "Ja," sa utvikleren. "Men du lytter jo ikke. og ingen av oss andre gjør det heller. Vi bare sitter her og venter på vår tur til å snakke - og så går vi herfra." og da ble det en veldig annerledes stillhet i rommet. Jeg har tenkt på den ærligheten hans og den setningen mange ganger siden. *Vi bare venter på vår tur til å snakke.* Er det ikke sånn, sant? Har ikke du også opplevd det - at når noen forteller noe, så er du allerede i gang med å forberede det du skal si? Eller at du kjenner at andre egentlig ikke hører deg, at de bare forbereder sitt svar? og det er jo ikke fordi vi er dårlige ledere eller dårlige mennesker. Det er fordi det er sånn vi kommuniserer til vanlig. Vi har det med å assosiere og spille inn våre egne historier i andres historier. og det er stort sett gøy - men det har også en kostnad. Vi har ikke lært oss å virkelig gå dypere og løsne på det. Vi har ikke lært oss å bare bli værende med det - værende med det øyeblikket som er essensen. Men det er akkurat i det øyeblikket at noen virkelig kjenner at de blir ordentlig lyttet til. Ikke bare at noen hører lyden av ordene deres - men noen som virkelig lytter og som gir det rom. Da er det et nærvær. Da er det noe som åpner seg i begge - og i rommet mellom. og da deler dem det dem egentlig har inne i seg. Tanker, følelser, behov. Da tør dem å ta risiko. og da bidrar dem med det som faktisk betyr noe. Et team som føler seg lyttet til er et helt annet team enn de som føler seg oversett. Så nå er det over til deg, min venn. Kjenner du igjen noe av dette, sant? Kanskje er det noen i teamet ditt - eller i livet ditt - som venter på sin tur til å bli sett og hørt og virkelig lyttet til. og kanskje er neste møte - eller neste sving bort til kaffemaskinen - din sjanse til å gjøre noe helt annerledes denne uka. Ikke si noe smartere. Ikke ha et bedre svar. Bare bli litt dypere i spørsmålene. Still litt nysgjerrige, åpne spørsmål - og vær helt oppriktig nysgjerrig på svaret. Jeg håper det gir deg noen magiske øyeblikk denne uka. Jeg lover at jeg skal ha det. I boka som kommer om tre-fire uker forteller jeg historien om hva som skjedde videre i det møterommet - og hva den lederen gjorde annerledes fra det øyeblikket og videre. Det er en av de sterkeste historiene jeg har samlet inn. og jeg lover deg - jeg har intervjuet ledere i fjorten timer til denne boka, og det har vært mange viktige stillheter og mange tårer av dybde og kjærlighet og gjenkjennelse. Jeg gleder meg til å dele den med deg. Imens – åpne opp litt mer rom rundt deg, okay? Masse kjærlighet, Peter