Troshistorie Del II

I dag fortsetter vi litt med temaet: Å skriver vår troshistorie som vi begynte på i forrige episode, der jeg leste for dere fra Thérèse av Lisieux’ prolog til En sjels historie. Jeg må innledningsvis presisere at dette ikke er forsøk på noen avhandling eller lærd anbefaling om hvordan å skrive en troshistorie. Snarere er det forsøk på å finne noen knagger å henge tankene på, noen varder å følge. Den størst faren med denne praksisen og et kontemplativt åndelig liv for øvrig, er nettopp selvbeskuelse og selvopptatthet. Det er ikke den jeg ønsker å oppfordre til, men snarere til den (kanskje litt smertefulle) selverkjennelse som er en forutsetning for åndelig vekst i våre liv. Vi trenger «speil» og forbilder og vi trenger Kirken og dens sakramenter for trygt å kunne gå denne veien.  Da vi leste Thérèse av Lisieux’ prolog til det hun skulle skrive så vi hvordan hun løste problemet med selvbeskuelse, nemlig ved allerede innledningsvis å erklære:  Dessuten er det bare dette ene jeg skal gjøre: stemme i den lovsang som jeg vil gjenta i evighet: «Om Herrens barmhjertighet!!!»  (Sal 89.3)