Forholdet mellom evneoppnåelse og åndelighet

Helt til nå i nyere tid har åndelighet blitt forbundet med å oppnå uvanlige evner, siddhis, som telepati og forvarsel. Jeg vil diskutere dette nærmere samt undersøke hva vi kan og ikke kan oppnå med disse kreftene.  Å forbinde uvanlig evner med åndelighet er ganske vanlig. De underliggende antakelsene er at når vi er utviklet åndelig sett, begynner vi å ha tilgang til spesielle evner, som kan bli brukt til å hjelpe andre. Dette premisset må bli satt spørsmålstegn ved. Først må vi undersøke hvorvidt alle mennesker med ekstraordinære krefter er åndelige i sin natur. Det er mange historier i Vedantatradisjonen, som taler imot denne utbredte oppfatningen. Disse historiene viser hvordan det å ha slike krefter ikke antyder noe om en persons modenhet eller visdom. Forskjellige eksempler viser at ekstra krefter kan være meningsløse, kan bli en forbannelse eller i noen tilfeller til og med ansvarlig for vår egen undergang.  La oss se på en historie om noen som gjorde en stor botøvelse i tolv år og oppnådde kraften til å gå på vannet. Han ville vise sine krefter til en sjømann, som dro over elven, og fortalte ham: «Du trenger en båt til å gå over mens derimot Jeg kan bare gå over vannet.» Da spurte sjømannen: «Hvor lang tid tok det deg for å oppnå kraften til å gå på vannet?» Personen sa stolt at det tok tolv år med hardt arbeide. Sjømannen, som ikke var noe særlig imponert over denne påstanden, svarte: «Hvorfor kastet du bort tolv år av ditt liv å prøve å oppnå denne ferdigheten av å gå på vannet, når du enkelt kunne brukt en båt til å komme deg over elven?»  Dette viser at noen ganger, selv om det kan høres imponerende ut å ha en spesifikk kraft eller ferdighet, så kan det å oppnå den ikke lønne seg og dens nytte være begrenset.  Det er en annen historie om en konge som var besatt av å være rik og var i stand til å oppnå krefter hvorved alle objekter han kom borti ble til gull. I begynnelsen frydet han seg over dette. Men når han satt seg ned for å spise og maten ble til gull, var han mindre begeistret. Til slutt når datteren kom og han klemte henne, ble hun til gull også, og kongen innså dette meningsløse jaget etter å tilfredsstille sin grådighet. Han tryglet om at kraften ble tatt bort fra han. Dette eksempelet viser oss at det å ha krefter kan være en forbannelse i seg selv.På den annen side er det like galt å konkludere med at å ha ekstraordinære krefter nødvendigvis er noe negativt. Historiene viser bare at kreftene i seg selv sier lite eller ingenting om en persons modenhet og visdom. Av og til får vise personer tilgang til spesielle evner når de utvikler seg, selv i tilfeller der de ikke har hatt intensjoner om å oppnå slike krefter. De kan bli mer intuitive, deres bønner blir mer besvart og de kan bruke sine evner til å hjelpe andre. Men kraftoppnåelse bør bli satt i riktig perspektiv. Ingen kunne hevde å ha kraften til å forhindre Tsunamien og jordskjelvet som traff Japan i Mars 2011. Analysen ovenfor antyder at det å ha en objektiv holdning til disse kreftene er at vi kan ha dem og vi kan bruke dem for å hjelpe oss selv eller andre innenfor et begrenset omfang. Men kraftmengden som vi har er ikke en målestokk på vår åndelige utvikling.  Du kan lese mer om dette i boka Bhagavad Gitas Visjon - https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok